677. Historien om Kålhild Kålsommerfugl
- Kålhild Kålsommerfugl er den lykkeligste av alle sommerfuglene takket være Bjørnar Bonde, sa fru Fantasia og satte ned på sengekanten ved siden av M.
- Hva er grunnen til det, spurte M.
- Det er at Bjørnar hver vår planter til en stor kålåker. Kålhild, Kå og alle de andre kålsommerfuglene blir så glade at de surrer rundt hodet til Bjørnar for å vise at de liker det Bjørnar gjør.
- Bjørnar, derimot, blir ikke blid når han ser Kålhild.
- Er du der nå igjen, sier han og slår om seg.
- Men den som har forsøkt å slå etter en sommerfugl, vet at det ikke er lett å treffe. Så Kålhild flagrer videre på jakt etter et fint og stort kålblad hvor hun kan legge eggene sine. Når det er gjort, har hun fine dager hele sommeren.
- Da bryr hun seg ikke lenger om kålplantene fordi de somler så fælt med å komme med blomster. Kålrun Kål pleier ikke komme med blomster før det andre året. Hvorfor hun venter så lenge med å blomstre er mer enn Kålhild forstår. Men så har hun heller ikke så stort hode som Kålrun at hun vil fylle det med slike tanker. Det viktigste er å finne blomster med deilig nektar, og dem er det nok av i blomsterenga.
- Det burde vært flere blomsterenger, mener Kålhild. – Av besteforeldrene som har hørt det av sine besteforeldre som hørte det av sine besteforeldre, vet hun at det var flere blomsterenger før. Etter hvert ble de bare borte. Hadde det ikke vært for at det ble bygget mange veier med grøftekanter, ville det vært lite nektar å finne mange plasser.
- Heldigvis trenger ikke Kålhild så mye mat for å greie seg. Hun liker ikke å fly så veldig langt på grunn av Øyunn Øyenstikker. Øyunn har nemlig spesialisert seg på å fange sommerfugler i luften og spise dem. Når Kålhild ser at Øyunn stirrer på henne, klapper hun bare sammen vingene og faller til bakken. Hun har alt for ofte sett hva som skjer med andre insekter som blir fanget. Vingen blir plukket av, og så blir de spist.
- Kålhild synes Øyunn kunne nøye seg med nektar slik som andre skikkelige insekter. Det er ikke pent å spise hverandre.
- Kanskje Øyunn er så stor at det ikke er nok nektar for henne i blomstene, foreslo M. – Hun kunne jo stjele honning fra bikuber, men hun alt for stor til å komme inn i kubene, så hva skal hun egentlig gjøre? Hun må ha mat, hun også.
- En annen ting Kålhild ikke liker, er at det er alt for mange blomster som gjemmer bort nektaren sin slik at den er vanskelig å finne. Når hun flagrer rundt mange steder, hender det at hun kommer innom restauranter hvor folk får servert maten de spiser på fine tallerkener. Hvorfor kan ikke blomstene ordne seg slik? Det er for galt at hun skal være nødt til å rulle ut den lange snabelen sin for å få tak i nektaren. Dessuten er det lett at snabelen blir sittende fast, og hva skal hun gjøre da?
- Nei, sier Kålhild, - vi som lever i naturen skulle være flinkere til å samarbeide og hjelpe hverandre. Da ville det vært mye triveligere å være kålsommerfugl. Ellers har vi kålsommerfugler det bra. Rett som det kommer det en liten regnbyge slik at vi får vasket vingene våre hvite. Hvitt er vakkert, vet nå jeg! Andre sommerfugler er ikke så nøye med vaskingen og ser litt skitne ut.
Skitt, skjatt, skjute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar