787. Historien om Tine Tistel
- Ti still, hørte jeg noen si da jeg var på vei inn til deg, sa fru Fantasia og flyttet på noe av tøyet som hang over stolryggen før hun satte seg.
- Var det noen som snakket til deg, spurte M.
- Det var det jeg lurte på, så jeg stoppet og så meg omkring, men ingen var å se. Iallfall ingen som jeg visste kunne snakke. Da la jeg merke til at det var et lite hull i det etuiet jeg har tryllestaven i, og jeg skjønte at det hadde drysset ut litt stjernestøv i veikanten. Og der stod Tine Tistel.
- Det var bare hun som hadde sagt navnet sitt. Jeg spurte hva hun mente med å si ti still, men hun svarte at hun bare ville presentere seg for meg og da måtte hun si hva hun het. Så spurte hun om hun kunne bli med inn til deg, og her er hun.
- Mmm, så godt hun dufter.
M snuste ut i luften.
- Du kan godt snakke til meg, for jeg skjønner hva du sier. Det er ikke pent å snakke over blomsterhodet til verken planter eller folk, sa Tine Tistel.
- Jeg visste ikke at du kunne snakke, Jeg har bare sett deg stå i veikanten. Men du lukter av honning.
- Jeg liker egentlig ikke å snakke, sa Tine. – Det blir så mange misforståelser av det. Jeg liker best å bruke duftspråket.
- Duftspråket? Det har jeg aldri hørt om.
- Hvor dum går det egentlig an å være? Har du aldri hørt om duftspråket? For du har vel en nese? Jeg kan jo se at det er noe som stikker ut mellom øynene og munnen din. Alle har neser. Noen har til og med veldig store og rare neser.
- Jo, jeg kan se at du også har en nese. Om du ikke vet det, er det den du bruker for å forstå duftspråket.
- Nei, nå tuller du, Tine Tistel, sa M. – Alle vet jo at språk er noe som kommer ut av munnen.
- Har du ikke hørt om tegnspråk og skriftspråk? Bare tenk deg om litt. Noen ganger kjenner du duften av ferskt brød, og du blir sulten. Humler kjenner duften av søt nektar og flyr dit hvor blomstene har sagt at det er noe søtt som venter på dem. Når Kranselin Ku har sluppet en fersk kuruke, vet gjødselfluene at de har noe godt i vente. Det er det som er duftspråk.
- Jo, det er kanskje noe i det, mente M.
- Jeg vet om en professor på olfaktorisk institutt på universitetet, Ole Olfaktor, som samler på dufter. Han går rundt med plastposer i ryggsekken. Hver gang han kjenner en ny duft, fanger han den og forsegler plastposen. Rett som det er åpner han en pose selv om han ikke kjenner noen dufter i det hele tatt, for han vet at duftspråket er over alt i luften. I laboratoriet sitt har han fintluktende instrumenter som kan skille ut ørsmå dufter. Ole Olfaktor har selv fått fikset på sin egen nese slik at han kan lukte bedre. Han som har den store krumme nese.
- Det fine med duftspråket er at det er mye lettere å lære enn andre språk. Det eneste man trenger er en eller annen form for nese.
- Det der har jeg ikke tenkt på, sa M, - men det er kan hende noe i det du sier.
- Ja, ikke sant? Bare tenk på når noen småbarn har bæsj i bleien. Plutselig begynner de voksne å snuse i luften, og noen minutter senere er bleien skiftet. Det er duftspråket i det nøtteskall.
- Nå trodde jeg at jeg skulle høre historien om Tine Tistel, og så ble det noe helt annet, sa M og så opp på feen.
- Ja, slik blir det av og til. Vi får se om ikke Tine kan komme med i en annen historie senere en gang.
Blei, bløy, blute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar