812. Historien om Merete Metalldetektor
- Her forleden traff jeg på Merete Metalldetektor, sa fru Fantasia og glattet på dynetrekket før hun satte seg ved siden av M.
- Merete hadde nettopp avsluttet en dag på stranda og var fornøyd med det. Jeg har henne forresten med her.
- Det var litt varmt i dag, sa Merete, - men heldigvis slapp jeg å gå. Mentz Metalleter, han som eier meg, er grei og bærer meg hele tiden. Da kan jeg konsentrere meg om letingen mens han går.
- Kan det være noe spennende å gå rundt på stranda, måtte M spørre.
- Det finnes ikke noe mer spennende, mente Merete. – Man vet aldri hva som ligger under sanden. Når jeg finner noe, er det ofte mer i nærheten. Jeg husker den gangen jeg fikk være med til Skattøya. Mentz hadde fått tak i et gammelt kart en gang han var på auksjon og kjøpte en liten kiste. Øya rar ikke stor, så selv om det ikke var merket av at det var gravd ned noen skatter der, var Mentz sikker på at det var verdt å ta reisen. Og jeg fikk selvsagt være med.
- I kisten var det også en tegning som var fra Skattøya. Det var tydelig at tegningen var gammel, for ute på sjøen lå det et seilskip. Slike skip er det ikke mange av i dag.
- Skipet på tegningen hadde helt sikkert seilt sin vei, og skjelettet og kista var sikkert forsvunnet. Om ingen hadde tatt med seg det som var inne i kista, lå det sikkert både gull og sølv igjen på stranda.
- Jeg husker det som det var i går, sa Merete. – Vi kom i land på stranda i en liten robåt. Det var ingen ting der, bare sand over alt så langt vi kunne se. Ikke et eneste fotspor.
- Dette ser bra ut, sa Mentz. – Her er jeg sikker på at det kan være mye å finne. Øya heter nok ikke Skattøya for ingen ting. Der borte ser jeg forresten en hule. Kan hende skal vi begynne der? Der har sikkert folk holdt til når det har vært dårlig vær.
- Tør vi gå inn dit, spurte Merete Metalldetektor. – Det kan være spøkelser og gjenferd i hulen. Det har jeg hørt om. Dessuten er det mørkt der inne. Jeg tror jeg venter utenfor, så kan du gå inn alene.
- Pyse, sa Mentz. – Jeg er ikke redd.
- Dermed forsvant han inn i hulen, og jeg ble stående utenfor. Først var det helt stille. Så hørte jeg hyling og skriking, og Mentz kom stormende ut og så seg verken tilbake eller til høyre og venstre. Han sprang mot robåten som lå i vannkanten og hadde visst helt glemt meg. Etter ham kom en sjørøver, eller det som hadde vært en sjørøver, springende.
- Han hadde en liten kiste under ene armen, men hadde nok ikke vært ute av hulen på flere hundre år. Hadde jeg kunnet skrike, ville jeg gjort det. Da han kom ut i sola, skjedde det noe rart. Han smuldret opp, og plutselig var han helt borte. Den lille kisten forsvant også.
- Det var først da Mentz hev seg på årene at han fikk øye på meg. Sjørøveren var også borte, og han rodde tilbake. Jeg viste ham hvor sjørøveren var forsvunnet sammen med den lille kisten, og gjett hva vi fant?
- Hadde det ikke vært for meg, sa Merete Metalldetektor, - hadde vi aldri funnet den skatten. Nå har vi penger nok og kan ta oss en tur på stranda av og til. Det er bestandig noen som har mistet ett eller annet. Men tilbake til Skattøya vil jeg ikke. Det var for skummelt!
Gull, gall, gute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar