938. Historien om Trude Truck
- Trude Truck er på vei til nye eventyr, sa fru Fantasia og tok M i hånden. – Vi må hilse på henne før hun reiser.
Litt etter stod de ved siden av Trude. Det regnet lett og var vått på asfalten.
- Hyggelig at dere stakk innom, sa Trude. – Jeg hadde jo trodd dere skulle hilse på meg tidligere, men bedre sent enn aldri. Høsten og vinteren nærmere seg, og da blir det mest inneliv på meg. Det liker jeg ikke, og derfor drar jeg til varmere strøk. Klart jeg kunne reist nordover, men jeg tror ikke jeg greier meg noe særlig om det blir snø, is og glatte veier. Jeg forsøkte å dra nordover en gang før, men da rakk jeg ikke lenger enn til Saltfjellet. Hadde det ikke vært for Konrad Konstabel som tilfeldigvis kom forbi og fikk takk i en redningsbil, kunne det gått riktig ille.
- Hva gjorde Konrad Konstabel så langt nord for Steinkjer, måtte M spørre. – Jeg trodde han hadde nok med å passe på Kjell Kjerrakaill.
- Konrad var på vei nordover på ferie. Han sa han ville komme langt vekk fra kjerrakaillen. Derfor hjalp han meg bare opp på veien før han dro videre nordover. Vel tilbake i Steinkjer hvilte jeg ut noen dager. Så bestemte jeg meg for å reise.
- Hvor skulle du hen, spurte M. - Du måtte vel ha en reiseplan?
- Hvorfor det? Vi gaffeltrucker trenger ikke noe slikt. Har vi bensin på tanken, er det nok for oss. Da trønderjordbærene var ferdig høstet og lastet inn i lastebiler, var det ikke mer å gjøre for meg og jeg bare kjørte ut på veien. Nå passet jeg på å kjøre i riktig retning. Jeg ville ikke havne på Saltfjellet en gang til. Der kan det snø rett som det er når det er august. Det varte ikke lenge før mange biler hopet seg opp bak meg og begynte å tute.
- Det kan jeg forstå, sa M. – Du kjører jo ikke akkurat fort.
- Veien er for alle, sa jeg til de som tutet verst. Hvis dere ikke holder opp, løfter jeg dere av veien, og da kan dere ha det så godt i grøfta. Heldigvis kom det en stor lastebil full av laks forbi. Du er vel ikke i familie med Lasse Lastebil, spurte jeg. Nei, svarte lastebilen, men jeg trenger en som kan hjelpe med når jeg kommer frem til Paris i Frankrike. Vil du være med, så hopp inn. Det gjorde jeg, og et par dager etter kjørte vi inn i Paris. Det var en grei tur bortsett fra at det luktet vel mye fisk i bilen, men det var glemt da jeg kom frem. Dessverre skjønte jeg ikke helt hva de sa til meg der i Paris.
- Det er fordi de er franskmenn og snakker fransk, sa M.
- Ja, jeg skjønte det var noe rart med dem. Derfor bestemte jeg meg for å rømme etter å ha kjørte mange fiskekasser inn i feil butikker. Da skal jeg si det ble leven. Jeg ble helt forvirret av alt de sa til meg, for jeg forstod jo ingen ting. Jeg ville gjemme meg og fant et hull i veien hvor det stod Metropolitain.
- Jeg skyndte meg ned i det hullet, men da ble det bare enda mer leven. Ikke nok med at det var mange mennesker der som ropte og skrek. Det kom også en buldrende lyd da jeg var så langt nede at det ikke var mulig å kjøre lenger ned. Jeg var helt sikker på at det var et underjordisk troll og at jeg ikke kom til å overleve. Men det var bare et tog som heldigvis hadde så store dører at jeg kom inn. Jeg fikk være med helt til endestasjonen. Der vendte den samme lastebilen på meg, og jeg fikk være med helt hjem.
- Likevel vil du ut å reise en gang til, spurte M.
- Ja, men ikke til Paris denne gangen.
Trukk, trøkk, trute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar