1001 godnatthistorier - 176. Historien om Hulda Hundrelapp

176. Historien om Hulda Hundrelapp

-          Hvem kan ha mistet denne, sa fru Fantasia da hun kom inn til M.

Hun viftet med en hundrelapp.

-          Hulda Hundrelapp var litt lei seg der hun lå alene i mørket, så jeg tenkte jeg måtte ta med henne inn. Du får spørre mamma eller pappa om de savner henne.

-          Å, det var godt å komme innomhus, knitret Hulda mens hun forsøkte å rette opp noen bretter nede i høyre hjørnet.

-          Etter å ha hatt det godt og varmt i lommeboka, var det forferdelig kaldt å ligge alene ute. Vi hadde det så trivelig sammen i lommeboka, Turid Tusenlapp, Ferdinand Femhundrelapp, Fredrik Femtilapp og jeg. Vi papirpengene holdt sammen. Da jeg falt ut, trodde jeg at jeg var fortapt.

-          Vi hadde snakket om dette i lang tid, at vi plutselig bare kunne forsvinne, for i en annen avdeling i lommeboka lå bankkort, og kredittkort. De menget seg ikke med oss, og vi forsøkte å holde oss så langt unna dem som mulig. Dessverre var det ikke særlig langt, for lommeboka var liten. Dessuten måtte vi dele plass med myntene. Disse kortene snakket stadig om at snart ville alle papirpengene og myntene forsvinne, og folk ville bare bruke kort. Kortene snakket høyt bare for at vi skulle høre det der de lå og breiet seg i lommeboka. Det var nesten ikke plass til mynter der lenger.

-          Heldigvis er femtiøringene stort sett forsvunnet, sikkert fordi de ble for lite verdt og ikke fortjente plassen sin. Femkronen og kronen har stadig krympet, og snart forsvinner vel de også.

-          Jeg har snakket med bestefaren min, Herleik Hundrelapp. Da han var ung, var hundrelapper virkelig verdt noe. Det var sikkert derfor at han var mye større enn meg.

-          Han var så stor at han måtte brettes flere ganger for å få plass i lommeboka. Den gangen var kronestykker de største myntene, og det var både femtiører, tjuefemører, tiører, femører, toører og til og med ettører. Av sedler var det femkrone- og tikronesedler. Noen år tidligere var det til og med enkronesedler.

-          At mynter forsvinner og sedler blir til mynter, har kanskje noe med fremskrittet å gjøre. Alle snakker om dette fremskrittet uten at jeg har forstått hva de mener. Det kan da ikke være fremskritt at noen bare forsvinner? Jeg har bare forstått at når noen tar ett eller to skritt fremover, så er det ett eller to fremskritt. Går noen tilbake, så er det snakk om tilbakeskritt. Enkelt og greit, mener nå jeg.

-          Alle disse betalingskortene liker jeg ikke. Når jeg er med til butikken, håper jeg bestandig at jeg skal komme ut av lommeboka og bli kjent med de andre sedlene som jeg vet ligger i kassa. Det er da den som sitter i kassa sier dette: - Har du kort?

-          Dermed blir jeg liggende. Ikke det at det gjør så mye, for vi har det jo hyggelig sammen i lommeboka, men det kunne vært trivelig å bli kjent med andre sedler.

-          Jeg husker godt den gangen jeg gikk sammen med Jens Jogger til sportsbutikken og kjøpte nye joggesko, Joar og Jofrid Joggesko. Jens betalte med kontanter. Etter at butikken hadde stengt, arrangerte vi en liten fest for både sedler og mynter i kassa. Mens vi hadde det som triveligst, hørte vi en knirkelyd i døra. Jeg skjønte med en gang at det var Bryt Brekkjern; han pleier å lage slike lyder. Rett etter kom Tom Tyv listende i sokkelesten. Skoene hadde han tatt av seg.

-          Jeg skjønte straks at Tom Tyv hadde gjort en stor tabbe, for sokkene hans ikke bare luktet. De stinket! Selv før kassa ble åpnet, måtte vi holde oss for nesa.

-          Nå er vi berget, hvisket Turid Tusenlapp. - Jeg har vært med på noe lignende før. Konrad Konstabel har en hund som kan lukte seg frem til det meste. Denne gangen slipper ikke Tom Tyv unna lovens lange arm. For ikke å si lovens lange nese.

-          De myntene som ble liggende igjen i kassa, fortalte at selv morgenen etter luktet det sure sokker i butikken.

-          Derfor varte det ikke lenge før Konrad Konstabel hadde gjort jobben sin og vi var tilbake i kassa. Men spennende var det. Det er ikke hver dag man blir stjålet.

-          Jeg er iallfall glad for at jeg ikke er et betalingskort. Det må være et kjedelig liv. Hele tiden ligger de i lommeboka og kommer bare ut for å bli trukket noen ganger i betalingsautomater eller minibanker. Takke meg til å være en skikkelig hundrelapp.

Siddel, saddel, seddelute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 175. Historien om Bjart Bjerk

175. Historien om Bjart Bjerk

-          I kveld lukter det vår ute, sa fru Fantasia og snuste ut i luften.

-          Særlig kjenner jeg at det lukter av Bjart Bjerk og løvet hans som nettopp har sprunget ut.

-          Kom, så går vi ut og hilser på Bjart, sa hun og drysset stjernestøv over M med tryllestaven.

-          Hei, sa Bjart Bjerk. – Er det dere?

-          Ja, sa M og så oppover stammen til Bjart.

-          Jammen er du høy, sa M og bøyde hodet bakover.

-          Det gjelder å strekke seg oppover mot Solfrid Sol. Hadde det ikke vært for henne, ville det vært stusselig for oss bjerketrær. Hele vinteren står vi her og venter på at hun skal komme høyere opp på himmelen. Det er jo greit med snø og vinter – da har vi bjerketrær på en måte ferie. Vi bare står her. Noen ganger kommer det skiløpere forbi og en og annen fugl setter seg i greinene våre. Men det er nå våren som er den triveligste tiden.

-          Da kommer Bjørn og Bjorhild Bjerkefink på besøk.

-          Jeg har satt av en plass for dem til å bygge rede i en grenkløft inne ved stammen min. Der har de holdt til hvert år i flere år nå, og de kommer nok i år også, kjenner jeg dem rett.

Bjart Bjerk raslet med vårløvet.

-          I gamle dager hadde jeg mange venner blant menneskene, men nå er de blitt færre. Barken min ble brukt til mye rart fordi den er så lett å flekke av i store flak.

-          Barken råtner ikke så lett, så den ble mye brukt til å lage tette tak. Man la barken min nederst og fylte opp med torv over. Slik ble torvtakene tette i mange, mange år. Noen laget esker og ryggsekker av barken min også.

-          For ikke å snakke om alle kanoene jeg har vært med i. Uten meg hadde nok ikke indianerne i Nord-Amerika greid å lage kanoer.

-          I gamle dager var det mange som tappet bjerkesaft tidlig om våren før løvsprett. De boret et lite hull 7-8 centimeter inn i stammen min og satt en slange inn i åpningen. Selvsagt spurte de meg om lov først, og det var sjelden jeg sa nei. Da fikk menneskene en fin styrkedrikk.

-          Dessverre har ikke menneskene vært så greie bestandig. Jeg har jo hjulpet dem med mye forskjellig, så jeg synes de skulle vært mer takknemlige.

-          For eksempel var vi trærne som bodde i skogen gode venner. Gregers Gran og jeg kom godt ut av det med hverandre. Så kom menneskene og rotet det til. De hugget gjerne ned all skogen i et område. Da fikk vi i bjerkefamilien det veldig travelt med å vokse. Gregers Grann og familien hans var litt trege, slik at vi etter hvert skygget for grantrærne. Det likte ikke menneskene, så de sørget for å fjerne oss for at grantrærne kunne vokse. Etter hvert ble granskogen så tett at vi bjerketrær ikke hadde en sjanse til å komme opp og hilse på Solfrid Sol. Og vi som hadde det så trivelig sammen den gangen da vi delte på plassen. Nå står granskogen mange steder stur og tung og mørk. I tett granskog hører du nesten ingen fugler synge om våren. Gregers Gran synes det er trist, men heller ikke han kan gjøre noe.

-          Av og til lurer jeg på om det er alle bjerkeallergikerne som ikke liker oss bjerketrær og sørger for at vi blir tvunget bort fra det landet som tilhørte oss før.

-          Når de som styrer og steller skal lage parker og friområder, er liksom ikke vi bjerketrær fine nok. Da skal det være lønn, bøk, kastanjetrær og andre trær som egentlig kommer sørfra. Det eneste fristedet for meg og familien min ser ut til å være fjellbjerkeskogen. Der har de som bestemmer laget regler om at det ikke kan hugges helt opp til tregrensen.

-          Jeg synes nok menneskene kunne vært mer takknemlige slik jeg har hjulpet dem til nesten alle tider.

-          Jeg skal iallfall passe på deg når jeg blir stor, sa M til Bjart Bjerk. – Vær trygg på det.

-          Takk for det, sa Bjart.

Fru Fantasia svingte med tryllestaven og igjen var hun og M tilbake i soverommet.

Bjirk, bjark, bjute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 174. Historien om Lauritz Løpebille

174. Historien om Lauritz Løpebille

-          Da jeg gikk over gresset for litt siden, så jeg en som hadde det forferdelig travelt, sa fru Fantasia idet hun satte seg ned ved siden av M.

-          Det var Lauritz Løpebille. Jeg måtte spørre hvorfor han var på farten og hvor han skulle.

-          Jeg er på vei til midtsommerfesten i blomsterenga, svarte Lauritz.

-          Alle sommerblomstene har pyntet seg, og de fleste av oss insekter skal dit. I fjor vant jeg løpekonkurransen over hundre centimeter. Det er målet mitt i år også. Å vinne. Men så oppdaget jeg at det var en feil med deltakerlistene. Jeg så at navnet mitt var skrevet med s, Laurits. Det er derfor jeg må skynde meg. Hvis jeg ikke får rettet opp den feilen, får jeg kan hende ikke lov til å starte. Og jeg som har forberedt meg så godt i år. Jeg har til og med fått meg nye løpesko med pigger. Dekkvingene har jeg blankpusset for at det skal bli mindre luftmotstand. I fjor var det på håret at jeg vant fordi jeg ikke fikk sparket godt nok fra i starten. Det skal ikke skje i år.

-          Jeg fant ut at jeg måtte følge etter Lauritz Løpebille for å høre mer om denne midtsommerfesten, sa feen. – Det er derfor jeg kom litt sent i kveld.

-          Det var virkelig bra at Lauritz sjekket deltakerlisten, for selvsagt stod det Laurits med s.

-          Lauritz kontrollerte også hvem det var som stod på startlistene. I fjor hadde Goggen Gresshoppe sneket seg med sammen med billene. Arrangørene kontrollerte bare at de som meldte seg på, hadde seks bein. Da var det ingen regel om at deltakerne måtte ha dekkvinger og sørge for at flyvingene var pakket sammen under dekkvingene. Goggen har ikke dekkvinger og er heller ikke så flink til å løpe fordi bena hans er litt for lange. Da vi billene fikk et forsprang, forsøkte Goggen seg med en såkalt northug, en skikkelig spurt. Da han trodde at dommerne ikke så ham, spredte han ut vingene. Dessverre for Goggen, så feilberegnet han og fløy over målstreken i god høyde og ble disket. Derfor var det jeg som ble kåret til vinner og fikk en stor blomsterpokal smekkfull av den deiligste nektar.

-          I år er det en egen klasse for gresshopper. Jeg skal se på den konkurransen. Gresshoppene har lov til å fly, men ikke så veldig høyt. Over løpebanen har de fått Eddie Edderkopp til å spenne tråder. De som jukser og flyr for høyt, vil bli hengende fast. Det store samtaleemnet er om noen av gresshoppene vil komme i mål i det hele tatt. Hvis det ikke blir noen vinnere, vil blomsterpokalen med nektar gå videre til løpebillekonkurransen.

-          Kan vi ikke dra til blomsterenga og se på, spurte M.

-          Det er den letteste saken i verden, svarte fru Fantasia og svingte med tryllestaven.

Og vips sa satt de i blomsterenga ved siden av løpebanen hvor alle gresshoppene gjorde seg klare. Et stort gresshoppeorkester spilte opp med feiende musikk. Løperne gjorde seg klare og strakk på bena. Da starten gikk, ble det fullstendig virvar. Deltakerne var så ivrige etter å komme først at nesten alle sammen kom bort i edderkopptrådene. De som var forsiktige og lot være å fly så høyt, rotet seg inn i de trådene som juksemakerne trakk ned. Til slutt endte alle sammen opp i en stor ball rett før målstreken. Det ble ingen vinnere.

Nå økte spenningen blant løpebillene som stod klare på startstreken. Hvem ville vinne to pokaler fulle av nektar?

-          Der er Lauritz Løpebille, sa feen og pekte på en bille som stod og trippet litt bak de andre.

Da løpebanen omsider var blitt ryddet for fortvilte gresshopper, gikk starten på nytt. Men hva var det som skjedde nå? Flere av billene så ut som de ble hengende fast rett som det var. Noen greide å rive seg løs og løpe videre bare for å bli bremset på nytt. Banemannskapet hadde ikke gjort en god nok jobb med å rydde unna edderkopptrådene.

Lauritz rakk akkurat å få kastet seg over målstreken enda han hang fast i en edderkopptråd. Han var så sliten at han knapt greide å reise seg opp for å få en blomsterkrans rundt halsen. I befippelsen veltet han en av de to blomsterpokalene slik at all nektaren rant ut.

Nektarin, nektarat, nektarute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?