156. Historien om Nils Nise
Fru Fantasia var litt sent ute og unnskyldte seg med at hun
hadde vært nede ved fjorden en tur. Der var det store sildestimer som plasket i
overflaten. Hun måtte se nærmere, og der var det hun traff Nils Nise og
familien hans.
-
Jeg måtte nesten høre hva han hadde å fortelle,
sa feen. – Det tok litt tid, for han kom bare opp og pustet av og til.
-
Kan han bade når det er så kaldt i vannet, måtte
M spørre.
-
Det er ikke noe problem for Nils Nise. Han har
et tykt fettlag under huden og fryser aldri. Det eneste han må passe på, er at
spekklaget ikke blir for tynt. Det er derfor han må spise sild alt han orker
når han først treffer på en sildestim. Han puster og peser når han kommer opp,
for det er ordentlig slitsomt å passe på at silda ikke svømmer sin vei.
-
Dessuten må han passe på at han ikke bråker for
mye. Det er mange andre som liker å spise sild. Blir silda skremt, hopper og
plasker de i vannskorpen. Da kommer måker og all slags sjøfugl flygende, og så
varer det ikke lenge før Selbjørn Sel er der og uroer silda. Enda verre er det
hvis Spong Spekkhogger kommer. Da er det ikke trygt for noen å være i nærheten.
Spong hugger til på alt som rører seg når han er sulten, og sulten er han
nesten bestandig.
-
På fine sommerdager når han er god og mett,
ligger Nils Nise og plasker i strandkanten. Da kunne han nok ønske at han kunne
gå på land. Det ser så fint ut der inne. Først er det all tangen i fjæra. Litt
høyere opp er det gjerne fine sandstrender. Innenfor er det blomsterenger og
store skoger.
-
Nils har hørt om dette av oldemor. Når kvelden
kommer og morilden lyser i vannet, pleier hun å fortelle om hvordan det var for
lenge siden, før nisene fant ut at de ville flytte til sjøen og havet. Men hver
gang oldemor fortalte, ble Nils så søvnig at han ikke fikk med seg slutten på
historiene. Han forstod iallfall at nisene hadde alt for korte ben til å løpe
fra de andre dyrene. Derfor var det tryggest å holde seg nær vannet. Etter
hvert fant nisene ut at det ikke var noen vits i ha ben lenger. Det var like
greit bare å ha en stor hale.
-
Selbjørn Sel hadde funnet ut det samme, men han
likte fremdeles å krabbe opp på land for å sole seg. Oldemor mente at Selbjørn
snart ville ta til fornuften. Hvert eneste år var Idar Isbjørn på ferde og
forsynte seg grådig av selfamilien. Hadde de gjort som hvalfamilien, ville de
levd trygt i havet.
-
De siste par hundre årene hadde det imidlertid skjedd
noe som gjorde at fremtiden var i fare for nesten alle som levde i sjøen. Noen
som kalte seg fiskere, hadde begynt å stjele så mye fisk at det knapt ble noe
igjen til alle de andre.
-
Sildine Sild var den første som tok til å klage.
Hun fikk aldri fred når hun ville inn til kysten for å gyte. Alle de som levde i havet ble enige om å
møtes til en stor rådslagning på dypt vann inne i Sognefjorden. Der var det
sjelden noen fiskere på ferde.
-
Nok var nok, mente de alle sammen.
-
Nå måtte det bli slutt på rovfisket. Fiskerne
hadde ikke noe ute på sjøen å gjøre. Hvorfor hadde de ellers to ben og ikke
svømmehud mellom tærne?
-
Tobeiningene fikk greie seg med å spise hva de
fant på land, var det enighet om. De store hvalene og haiene sa at de ville sørge
for at ingen tobeininger fikk være i fred på havet. Skulle de bade, kunne de
gjøre det i innsjøer eller i svømmebasseng.
-
Nå ble livet lett å leve for Nils Nise. Han
trengte ikke å være redd for å sette seg fast i fiskegarn.
-
Dersom du går ned til sjøen en sommerdag når silda
står i fjorden, kan du se Nils Nise plaske rundt rett som det er, sa feen. Er
du forsiktig, kan det enda hende du kan komme så nær ham at du kan klappe ham
på ryggen.
Klipp, klapp, klute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar