161. Historien om Iselin Isbjørn
Fru Fantasia børstet snø av drømmekappen før hun satte seg
ved siden av M.
-
Dette er vær som Iselin Isbjørn liker, sa hun. –
Om høsten går hun rett som det er gjennom Adventdalen på Svalbard for å finne
seg et vinterhi. I de bratte hellingene i sidedalene er det snøfonner som er
fine å grave seg inn i.
-
Iselin er glad i å gå på isen og elsker å skli
frem og tilbake om hun finner en flate som er bar for snø. Det finner hun rett
som det er når hun krysser Adventdalen.
-
Hele sommeren har hun strevd for å finne mat for
å legge på seg til vinteren. Å slanke seg har hun aldri tenkt på. Det beste er
å være god og tykk når mørketiden nærmer seg. Det kan trengs når hun skal ligge
i hi flere måneder. Før jul en gang får hun gjerne to små bjørnunger. Sammen
holder de seg inne i hiet helt til ut i mars en gang. Da er bjørnungene blitt
store nok til å følge med Iselin.
-
Nå følger en deilig tid. Solfrid Sol har så vidt
begynt å varme litt. Flokker med trekkfugler kommer sørfra og snøen begynner å
smelte nær sjøen.
-
Iselin Isbjørn tar med seg ungene for å lære dem
å svømme. Når du er isbjørn, er det viktig ikke å ha vannskrekk.
Svømmeopplæringen går fort. Isbjørner gjør ikke annet enn å gå ut i vannet, og
så bare fortsetter de å gå. Det er bare å holde snuten over vannet, så går det
fint. Blir ungene slitne, er det enkelt som bare det å klatre opp og sette seg
på ryggen til Iselin.
-
Om sommeren har Iselin og ungene mye moro med
turistene som kommer til Svalbard. Hun skjønner ikke hva de gjør der de tusler
omkring. Ikke spiser de sel eller annen god mat. Når de ser henne og ungene,
roper de og peker.
-
Iselin har mange ganger lurt på om det går an å
spise disse turistene, men de ser så tynne ut de fleste av dem at hun ikke tror
det er bryet verdt å jakte på dem. Nesten hver eneste dag kommer de traskende
den samme veien. Noen ganger legger Iselin seg på lur med ungene og skremmer
turistene. Da blir det en hojing og skriking uten like. Det er like moro hver
gang.
-
Menneskene er noen rare kryp, synes Iselin. Ikke
går de på fire som andre skikkelige dyr. Hun har selv prøvd å gå på to ben, og
det er ikke lett.
-
Iselin har studert hva tobeiningene driver med.
Noen av dem kryper inn i hull i fjellet. Det ser ut som de går i hi, men etter
en del timer kommer de ut igjen, og da er de svarte over hele seg. De har med
seg masse svart stein som de samler i svære hauger. Kull har hun hørt de kaller
den svarte steinen. Hva tobeiningene gjør med den, vet hun ikke. Hun har selv
smakt på steinen og den går ikke an å spise. Merkelige greier.
-
Ikke har tobeiningene pels heller. Noen av dem
har noe som ligner pels i ansiktet. Andre har det ikke. Hvorfor de ikke har
pels i hele ansiktet, er ikke lett å forstå.
-
Det samme kan det egentlig være, synes Iselin.
-
Når nordlyset flagrer over kveldshimmelen, er
det tid for å trekke seg tilbake til fredeligere omgivelser.
-
Iselin krysser Adventdalen på jakt etter en
plass å legge seg i hi. Hun liker å være isbjørn om vinteren.
Hi, ha, hute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar