610. Historien om Sander Sandflyndre
- Nå er det en som venter på oss nede i Paradisbukta, sa fru Fantasia. Vi må skynde oss før han drar sin vei.
- Hvem kan vel det være, spurte M.
- Det er Sander Sandflyndre. Han er en tålmodig fyr, men nå har han ligget ganske lenge på samme plassen.
Feen trakk frem tryllestaven. En liten porsjon stjernestøv etter, sto de i vannkanten. Det var nesten vindstille og sjøen lå blank og rolig uten en eneste bølge.
- Endelig er dere der, boblet Sander. – Nå var det like før jeg svømte ut på dypet. Det er farlig for oss sandflyndrer å være inne på grunt vann. Riktignok kan jeg grave meg ned i sanden, men øynene mine stikker litt opp slik at Gro Gråmåke kan se meg. Hun har det travelt med å finne mat til ungene sine for tiden, og det er ikke trygt å være en liten sandflyndre. Heldigvis er jeg nesten gjennomsiktig slik at jeg ikke er lett å se når jeg ligger på sandbunnen.
- Ja, det er ikke lett å se deg, sa M. - Hadde du ikke begynt å boble, hadde jeg bare gått videre.
- I går hendte det noe skummelt her i Paradisbukta, sa Sander. - Det var Skarvhild Skarv som svømte omkring. Hun er fæl til å fange fisk, men som regel er vi sandflyndrer trygge. Vi er for brede til at det er lett å svelge oss. I går fikk hun tak i Sandra Sandflyndre.
- Hvordan det gikk, vet jeg ikke. Borte ble han iallfall.
- Jeg lurer på en ting, sa M. – Hvorfor har du øyne bare på den ene siden? Alle andre fisker har ett øye på den ene siden av hodet og ett øye på den andre siden.
- Det der har jeg også undret meg over, svarte Sander Sandflyndre. – jeg har spurt og spurt, men det er ingen som vet hvorfor det er blitt slik. Kanskje det var slik at noen tråkket på oss for lenge siden, og etter det ble alle flyndrene flate? Da var det jo ikke noen vits i å ha ett øye på undersiden. Det samme kan det forresten være.
- Jeg lurer nå på hvorfor likevel, sa M. – Jeg vet om mange som bruker venstre hånd til nesten alt, mens andre igjen bruker begge hender. Ingen har jo tråkket på dem, så det må være noe annet.
- Noen ting er bare slik de er, boblet Sander. – Det er bedre å undre seg over andre ting.
- Hva da, for eksempel?
- Jeg tenker bestandig på hvor jeg kan finne noe å spise på bunnen. Det er det viktigste for meg.
- Du går aldri i butikken for å kjøpe mat, undret M. – Det er jo der maten kommer fra.
- Her i Paradisbukta er det ingen butikker. Vi sandflyndrer må ordne maten vår selv. Det er mye enklere. Ikke trenger vi penger heller, for alt vi spiser er helt gratis. Hvor skulle vi forresten gjort av pengene siden vi ikke har noen lommer å putte dem i?
- Går du ikke på skolen heller, spurte M.
- Nei, hvorfor skulle vi det? Vi kan jo alt vi trenger å vite når vi blir født. Slik er det med alle fiskene i sjøen. Vi kan leke og ha det moro hele tiden. Vi har det som fisken i vannet.
- Ja, det har jeg hørt før. Og så frisk som en fisk.
- Slik har jeg det hele tiden, sa Sander.
- Men dyne i senga har du ikke?
- Hva skal vi sandflyndrer med dyne? Dessuten hadde dyna blitt veldig våt og tung.
- Hmm, sa feen. – Nå tror jeg det er sengetid.
Og vips, så lå M i senga og lukket øynene.
Fisk, fask, fute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar