”Helt Kafka! Et forsvar for Atlesyndromet. - Eller er det omvendt?”

Jeg må be deg om unnskyldning, Franz Kafka! At jeg bruker etternavnet ditt i overskriften.

Saken er at jeg har rotet meg bort i tankegangene mine og har store problemer med å finne ut. Jeg har rett og slett gått meg vill i en labyrint (”a maze” er det visst det heter på engelsk – er det mon tro en sammenheng med verbet ”amaze” og turistslagordet ”Amazing Thailand”? Som er det landet jeg faktisk befinner meg i akkurat nå).

Langvarig spekulasje har ledet meg mot å bli overbevist om at jeg lider av en spesiell og sjelden form for virkelighetsforvirring. Etter grundig sjekking i alle kroker og kriker av Internett uten å finne noe om dette syndromet, går jeg nå hen og kaller det ”atlesyndromet”. Det skulle ikke forundre meg og også du har en snev av dette syndromet. Uten å vite om det! Derfor les videre!

Helt til nå har jeg levd med den forestillingen at virkeligheten slik jeg opplever den, slik den fysisk manifesterer seg foran øynene mine, det er selve virkeligheten.

For å starte med det helt enkle: Jeg befinner meg i et kvadratisk rom hvor det er fire vegger og en dør ut av rommet. Jeg åpner døren og går ut og inn i naborommet. Enkelt og rett frem. Dette er en virkelighet som jeg forstår.

Litt mer komplisert: Jeg befinner meg i et kvadratisk rom hvor det er fire vegger og en dør ut av rommet. Jeg åpner døren og vil gå inn i naborommet. En metallisk stemme smeller i: - Do you have a passdoor?!! Heldigvis forstår jeg litt engelsk. Likevel sier jeg : Hæ?? Og lurer på hva galt jeg har gjort. Hvilket problem oppstår om jeg går inn i naborommet eller nabolandet uten pass? Jeg har midler til å klare meg. Jeg har ikke tenkt å gjøre noe galt. ”I am OK!” Hvorfor skal jeg bli behandlet som en mistenkelig person, en forbryter av verste skuffe bare fordi den sorten mennesker finnes?

Noen har makt, definisjonsmakt, til å bestemme hva som er virkeligheten. Det må jeg bøye meg for. Jeg må dra rundt i verden med mitt norske pass. På flyplasser må jeg kaste vannflasken før jeg går gjennom kontrollen fordi noen tror at jeg kan ha fylt ”Satans mor” på flasken. Dette må jeg akseptere. Men inne i mitt eget hode kan jeg ikke godta at andre skal definere hva som er virkeligheten. Min virkelighet. Vår virkelighet.

Akkurat det er hva atlesyndromet er. En manglende evne og vilje til å finne meg i at andre skal definere hva som er min virkelighet. Som et fritt og ansvarlig menneske må jeg kunne gjøre hva jeg vil så sant jeg ikke skader andre. At dette ikke går i den virkeligheten som andre definerer for meg, har jeg forstått. Atlesyndromet er altså navnet.

Det er jo helt Kafka at jeg må vise frem et passdoor for å gå ut av rommet mitt? Er det ikke?

Sannelig kom jeg godt i gang nå, men så får det være stopp. Jeg finner frem paraglideren min og går ut og trekker litt skjerm i stedet. Så gnager det litt i underbevisstheten. Er det også en del av atlesyndromet? Det med å trekke skjerm, mener jeg. For ikke å snakke om å fly PG.

Kanskje vi sees på ”Atlestarten” til sommeren? Den er fin når vinden er kontrari på Dugurdsmålkampen. Se http://no.flightlog.org/fl.html?l=2&a=22&country_id=160&start_id=4206 om du ikke vet hvor den er.