715. Historien om Ragnar Rakørret
- Her i høst var jeg oppe i fjellet. Der vet jeg om et vann som er fullt av den fineste fjellørret, sa fru Fantasia og satte seg på en butt hun hadde med.
- Jeg setter meg på denne butten her, sa hun og satte seg på en liten tønne.
- Er det noe inne i den butten, spurte M. – Den ser litt tung ut.
- Det er bare meg, sa det inne i butten.
- Hvem er Bare Meg? Jeg vet ikke om noen som heter det. Du skulle vel aldri være Budt. Da kunne jeg skjønt det, for jeg har hørt at slike små butter bare er for Budt?
- Hvordan kan du tro at jeg er Bare Meg eller Budt? Det er jo ingen som heter noe slikt.
- Hvem er du, da?
- Jeg er Ragnar Rakørret og kommer fra det fjellvannet som var fullt av fjellørret. Nå er det ikke like fullt, men butten er full. Bare ta en titt.
- Kan vi åpne lokket?
M så opp på feen.
- Ja, men vær forsiktig. Det er mulig det lukter litt.
- Tull og tøys, sa Ragnar nede i butten. – Jeg lukter ikke. Det er bare noe de sier som ikke skjønner seg på rakørret. Bare legg meg på et fat og lukt selv.
- Jeg vil helst ha Dag Dill under hodet. Jeg liker nemlig både lukten og smaken hans.
- Kan du snakke også enda du har ligget i den butten i flere måneder?
- Det var da ikke forbudt å snakke i butten. Hva skulle vi ellers gjøre der nede mens vi ventet på å bli rakørret, spurte Ragnar. – Det hjelper nemlig å prate; da blir det ikke så mye lukt. Det vet jeg godt, for jeg har snakket med Surkel Surstrømming fra Sverige. Han får ikke lov til å snakke når han kommer på boks. Der ligger han og gjærer slik at det blir kul på lokket og man må være forsiktig når lokke åpnes. Han lukter noe helt forferdelig!
- Surkel Surstrømming bryr seg ikke så mye om at de må holde munn i boksen, for han er østersjøsild og har gått i stim hele livet. Da er det annerledes med meg. Vi fjellørreter går ofte for oss selv i fjellvannet og snakker ikke så mye sammen.
- Julian Julenisse setter pris på å få flatbrød med rakørret når han kommer på besøk. Dessuten er vi selvsagt gjester når det er julebord i tiden før jul. Da får jeg gjerne hedersplassen på bordet. Som regel ligger jeg rett under Smekk Smalahove. Han er på julebordet mest for pynt. Det er fordi det ikke er så lett å ta småbiter av ham.
- Det er ikke alle som synes at Smekk har noe på julebordet å gjøre i det hele tatt. Jeg har hørt noen mister appetitten når de ser ham.
- Hmm, sa M. – Hvor har de den appetitten hen? I lommen kan hende?
- Appetitt er det samme som matlyst, svarte Ragnar Rakørret. – Jeg kan godt skjønne det, for Sauhild Sau så helt annerledes ut den gangen hun gikk og beitet i fjellet. Jeg husker godt da hun kom ned for å drikke vann og hilste på meg. Er det forresten lenge til jul, nå? Jeg synes det lukter pepperkaker her.
- Det er ikke lenge til. Vi har laget pepperkakehus allerede. Snart er det tid for å bake andre julekaker, men det får bli en annen dag.
Appetitt, appetatt, appetute, og så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar