851. Historien om Tore Tog
- Tore Tog har det bestandig travelt, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M. – Litt for travelt, synes han selv. Jeg traff han der han stod på endestasjonen og ventet på at lokomotivføreren skulle komme slik at han kunne kjøre tilbake samme veien som han kom. Ikke noe er så fint som når alt går på skinner, pleier Tore Tog å si.
- Det er jobben min å holde togskinnene blanke og fine. Skulle jeg finne på å ta en lengre pause, begynner skinnene å ruste og bli brune, og akkurat det er ikke noe vakkert syn. Solfrid Sol som ser alt, liker ikke at hun ikke kan speile seg i skinnene når hun er på vei over Hilding Himmel. Solfrid er litt misunnelig, for hun skulle ønske at hun også kunne gå på skinner.
- Alt kan ikke gå på skinner, sier Tore Tog når han prøver å trøste Solfrid. – Men du har jo ingen problemer for det, sier Tore. – Du står opp hver eneste morgen og går ned hver eneste kveld, og det går an å stille klokken etter deg. Da er det annerledes for meg som strever med å holde tiden rett som det er. Det er galt om jeg blir forsinket, men enda verre er det om jeg går for tidlig. Det siste skjer heldigvis nesten aldri. Stang Stasjonsmester er nøye på det at klokken hans går riktig. Jeg ser ham flere ganger om dagen når han stiller på armbåndsuret sitt. Bestandig før han blåser i fløyten og vifter med det grønne flagget sitt, ser han på klokken.
- Akkurat som jeg, liker Stang Stasjonsmester at alt går på skinner. Når jeg kommer inn på stasjonen, retter han på stasjonsmesterslipset sitt, finner frem skobørsten og pusser de svarte skoene sine enda han gnikker og gnir på dem hver morgen.
- Jeg vet at Stang skulle ønske at han kunne kjøre med meg når jeg drar over fjellet, sier Tore Tog, men det går jo ikke når han må holde stasjonen åpen.
- Å kjøre over fjellet når Solfrid Sol skinner en vinterdag, er noe av det fineste som finnes. Skinnene ligger foran meg så langt jeg kan se, og det glitrer i snøen. Halling Hallingskarvet ligger der hver gang jeg kjører forbi og hilser på meg. Om våren pleier jeg å kjøre mange skiløpere opp til Finse. Jeg har nemlig en avtale med Halling når det gjelder Skarverennet. Halling inviterer hvert år skiløpere som synes vinteren er for kort til å gå turen fra Finse til Ustaoset. Dessverre får de ikke lov til å gå i skinnene mine. Det er litt synd, mener jeg, for det er nå den fineste turen. I stedet må de gå i andre spor som Trond Tråkkemaskin lager for dem. Men jeg kjører dem iallfall opp til Finse.
- Derfra går de på lang, lang rekke hele veien under Halling. Som regel er været fint på den tiden i april, men det hender jo at det blir styggvær underveis. Da er det nok noen som kunne tenke seg å ta toget i stedet for å tråkke seg frem i motvind og snøvær. Alle er fornøyde og glade når de kommer frem til Ustaoset og kan sette seg på meg og bli kjørt hjem. Da er de glade for at det bestandig går et tog.
Tog, tag, tute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar