468. Historien om Lasken Lusegress
- Har du hørt om Lasken Lusegress, spurte fru Fantasia da hun satte seg ned ved siden av M.
- Ja, har du ikke fortalt om ham før en gang, da?
- Du har nesten rett, for jeg fortalte om Lusken Lusegress for lenge siden. Lasken er fetteren til Lusken. For omtrent tusen år siden bestemte Lasken seg for å utvandre til Amerika. Men først ble han med vikinger fra Norge til Island. Der var det imidlertid litt for kaldt og surt, syntes Lasken. Da sjansen bød seg til å reise til Amerika, sa han ikke nei takk.
- Reisen over havet tok lang tid, og det var store bølger og mye sjø underveis. Flere ganger ble Lasken sjøsyk og lurte på om han ville overleve reisen. Men lusegress er en hardfør art. Selv om han mer krabbet enn gikk i land i Amerika.
- Der var det mange planter som han ikke hadde sett før, men ingen av dem han traff, sa at de kjente noen i lusegressfamilien.
- Mens vikingene som slo seg ned, snart bestemte seg for å dra tilbake igjen, ble Lasken Lusegress værende.
- I Amerika kunne han vokse akkurat som hjemme i Norge. Å lære seg språket der borte var ikke nødvendig, for alle planter i hele verden kan forstå hverandre. Menneskene, derimot, snakker mange ulike språk og har vansker med å forstå hverandre. De har sannelig noe å lære av oss planter, mente Lasken.
- Ettersom Lasken lusket seg vestover i sakte fart, møtte han dyr han aldri hadde sett før. Det aller nifseste var når svære bisonflokker kom løpende. Det kunne være tusenvis av dyr i en flokk og de tråkket ned alt som kom i veien deres.
- Likevel likte Lasken disse bisonflokkene. De skapte liv og røre og dessuten hjalp de til med å spre Lasken Lusegress over større områder. Fikk Lasken sjansen festet han seg til pelsen til dyrene og ble med over alt der de gikk. Slik kom han seg rundt til store deler av det nordlige Nord-Amerika.
- Noen ganger på veien vestover støtte Lasken på elver som var vanskelige å krysse. Der fikk han hjelp av Brum Bjørn som drev med laksefiske sammen med flere andre i bjørnefamilien.
- Lasken holdt seg fast så godt han kunne mens Brum holdt på. Spennende var det også å være med på laksefisket. Dessverre likte ikke Lasken å spise laks, men det var moro lell. Når Brum kom til den andre elvebredden, passet han på å slippe seg ned. Ettersom årene gikk, kom han helt over til vestkysten av Nord-Amerika og traff på havet igjen.
- Da var reisen slutt. Hva skulle han gjøre nå? Han lurte flere ganger på om han skulle ta reisen tilbake til Norge. Sjansen bød seg da det kom norske gullgravere til Canada. Lasken greide å snike seg med i en pose med gullklumper som Gudmund Gullgraver ville ta med seg tilbake til gamlelandet.
- Det fine var at da Lasken kom tilbake til gamlelandet og traff på Lusken, kunne de snakke sammen akkurat som de kunne den gangen for tusen år siden. Lusken ønsket ham velkommen og sa de kunne vokse ved siden av hverandre.
- Vi skal være venner så lenge vi lever, lovet de to.
Venn, vann, vute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar