video 2021 april 30 oftenåsen paragliding

1001 godnatthistorier - 606. Historien om Morten Morter

 

606. Historien om Morten Morter

-          Hallo! Jeg heter Morten Morter, sa Morten Morter da fru Fantasia satte ham ned i vinduskarmen før hun selv satte seg ved siden av M.

-          Så fine navn du har, svarte M. – Begge navnene dine begynner jo på m. Hva gjør du forresten om dagen?

-          Jeg? Jeg gjør ingen ting, sa Morten. – Nå står jeg på museum. Før var det andre som gjorde jobben.

 

-          Vi i morterfamilien har et enkelt og godt liv. Men det har ikke vært like greit bestandig. Jeg husker den gangen for mer enn seks hundre og femti år siden. Det var den gangen Svartedauden eller Pesta kom til Norge. Når hun kom med sopelimen, kom alle til å dø. Kom hun med riven, ville noen overleve.

 

-          Jeg stod på bordet i huset den gangen hun kom forbi med sopelimen. Noen dager senere var alle borte. Årene gikk. Taket på huset begynte å lekke vann når det stormet og regnet. Noen tiår senere råtnet det og falt sammen. Bordet jeg stod på råtnet også og hundre år senere var det ingen som kunne se at det hadde bodd folk på plassen. Jeg var så heldig at jeg var laget av stein, så jeg greide meg.

-          Århundrene gikk. Det eneste som skjedde var at gresset grodde rundt og over meg der jeg stod. Heldigvis var jeg en morter, så jeg greide meg. Jeg hadde jo opplevd så mye tidligere som jeg kunne glede meg over når det ble for stille.

-          Du aner ikke hvor spennende det var å være morter. Stadig vekk var det nye og ukjente planter og kryddere som ble mortret.

-          Hva er det å bli mortret, måtte M spørre.

-          Det er ikke annet enn å bli banket til småbiter

-          Er det ikke bedre å være hel, for det gjør vel vondt å bli banket slik?

-          Krydder må tåle det når de har valgt å være krydder. Alle vet jo at det ikke smaker noe av pepperkorn om de ikke blir knust og malt. Du aner ikke hvor mange gode smaker jeg har kjent i livet mitt den gangen jeg var i arbeid.

-          Det var disse smakene som gjorde at jeg klarte meg alle de årene jeg fikk lag på lag med jord, gress og mose over meg.

-          Det må ha vært kjedelig å ligge slik?

-          Kjedelig? Nei da. Jeg fikk jo besøk av mange slags kravlende kryp som stakk innom rett som det var. Likevel var jeg glad da det kom noen som kalte seg for arkeologer og begynte å grave i hustuftene. De hadde langt skjegg og hår og lignet nesten på de som levde den gangen jeg var ung. Da de fant meg, var det ikke måte på glede.

 

-          Jeg fikk en av hedersplassene på museum. Litt rart syntes jeg, men det var da greit nok. Siden den gangen har jeg hatt fast plass i utstillingen fra tiden omkring Svartedauden. Det er mange som ser meg, men knapt noen som vet hva jeg har opplevd. Nå vet iallfall du noe, sa Morten Morter.

-          Men nå tror jeg at jeg vil tilbake på museet. Dessuten er det vel sengetid for deg.

Mort, mart, mute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 605. Historien om Hulda Husbukk

 

605. Historien om Hulda Husbukk

-          Har du hørt om husbukker før, spurte fru Fantasia og satte seg ved siden av M som lå i senga med dyna trukket opp under nesen.

-          Hva slags bukk er hun, spurte M. – Geitebukk eller sauebukk?

-          Ingen av delene. Hun er en helt vanlig bille.

 

-          Kan hende bor hun i huset vårt?

-          Det tror jeg nok ikke hun gjør, men vi kan jo snakke med henne selv, sa feen og trakk frem tryllestaven.

-          Ikke dryss så mye stjernestøv, ropte M. – Jeg krymper og krymper. Nå er det nok!

-          Ser du hva jeg ser, spurte feen. – Der borte i blomsterenga har vi henne.

-          Hei, sa M.

-          Hei, sa Hulda Husbukk. – Nå har jeg ventet på at dere skulle komme. Det var kjempehyggelig å få besøk. Alle de andre insektene her bare surrer omkring og er opptatt med sitt. Det vil si de er opptatt med akkurat det samme som jeg – å finne nektar og blomsterstøv. Det er et evig strev. Blomsterstøv er greit nok, men det er verre med nektaren. Alle blomstene er så gjerrige med nektaren sin. Det er ikke hvem som helst som får lov til å forsyne seg. Det er da det er kjekt å være større enn de andre insektene. Dessuten har jeg lange følehorn slik at jeg kan skyve de fleste andre unna.

-          De andre småinsektene kommer seg mye lettere omkring enn meg. Jeg har egentlig alt for store og tunge dekkvinger. Når jeg skal ta meg en flytur, må jeg først pakke ut flyvingene som ligger under dekkvingene. Enda verre er det å pakke vingene sammen igjen og få dem på plass uten for mange bretter.

-          Nei, da var det greiere den gangen jeg var larve og levde i en granstubbe. Det var gode tider. Mat var det nok av i massevis og jeg levde trygt og godt og trengte ikke være redd for noen.

 

-          Egentlig skulle jeg ønske at jeg var larve igjen. Inne i granstubben bodde jeg i mange år sammen med mange andre i familien. Vi lagde ganger på kryss og tvers og rett som det var møtte vi hverandre og pratet om det som hadde hendt siden sist vi møttes. Jeg traff til og med larver som hadde levd hele atten år i samme stubbe.

-          Så lenge holdt ikke jeg på. Jeg tror jeg var åtte eller ni år gammel da jeg bestemte meg for å forpuppe meg. Hvis jeg hadde visst hvordan husbukklivet var, tror jeg at jeg hadde ventet noen år til.

 

-          Men gjort er gjort og kan ikke gjøres om igjen. Når jeg ikke er opptatt med å finne nektar, leter jeg etter en passende stubbe eller trestamme hvor jeg kan legge eggene mine som jeg har i denne lille kurven.

-          Hvor har du kurven, spurte M.

-          Den har jeg under dekkvingene mine for å holde dem varme. Men nå tror jeg sannelig jeg må skynde meg. Sola skinner og det har sluttet å regne for noen timer siden. Om jeg ikke skulle se deg igjen, får du ta turen hit til stubben neste år og se om du finner noen av larvene mine.

Dermed fløy Hulda Husbukk sin vei og ble borte mellom blomstene.

Bukk, bakk, bute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 604. Historien om Ivar Inflasjon

 

604. Historien om Ivar Inflasjon

-          Vet du hva jeg har her, spurte fru Fantasia og holdt opp en liten mynt før hun satte seg ved siden av M.

-          Den ser litt gammel ut. Den har sikkert ligget ute lenge.

-          Han er veldig lei seg, Fetter Femtiøring, fordi det ikke lenger er bruk for ham. Han forsvant for flere år siden, og nå er det ingen butikker som vil ha ham.

 

-          Det er Ivar Inflasjon som har skylden, sa Fetter. – Jeg har snakket med alle de andre myntene som var før meg. Nå er de borte alle sammen, ettøringer, toøringer, tiøringer, tjuefemøringer og nå også jeg. Dessuten er kronestykkene blitt mye mindre enn de var før. Alt på grunn av Ivar. Jeg ble også mindre ettersom årene gikk.

-          Da tror jeg sannelig at jeg skal snakke med Ivar Inflasjon hvis det er mulig å finne ham, sa feen. – Har du forresten sett ham i det siste?

-          Nei, svarte Fetter Femtiøring. – Det er ingen som vet hvordan han ser ut. Vi mynter tror vi ser ham, men når vi ser nøyere etter, er han aldri der. Hver gang vi ser snurten av ham, er det noen av oss som forsvinner. Det er skummelt, synes jeg. Nå er det Kristian Krone som frykter hva som skal skje, og det er ingen som forteller oss mynter hva som foregår. Det går rykter om at Ivar Inflasjon har planer om å flytte myntfabrikken bort fra Kongsberg og til et annet land. Han har visst gjort det samme i Sverige og Danmark. Snart er det visst ingen ting som lønner seg. Det er nok ikke lenge før vi mynter er på museum alle sammen, men der blir vi iallfall pusset og stelt med.

-          Jeg har snakket med Gudmund Gull, sa feen. – For lenge siden var jo pengene laget av gull, men Gudmund sa at det ville han ikke være med på lenger etter at Ivar Inflasjon begynte å herje.

-          I hele to hundre år mellom 1700 og 1900 var Ivar rimelig grei, sa Gudmund. – Elendigheten med Ivar Inflasjon startet da mange land lånte massevis av penger fordi de ble uvenner og begynte å slåss med hverandre. Da de var ferdige med slåssingen, hadde de ikke råd til å betale tilbake. I stedet begynte de å lage massevis av papirpenger som ble mindre og mindre verdt. Det ble slutt med gullmynter og jeg ble gjerne smeltet om til tunge gullbarrer som ble låst inne i mørke kjellere.

 

-          Hvorfor har jeg ingen anelse om, men morsomt har det ikke vært.

-          Ivar Inflasjon, derimot, er bestandig med når banksjefer og statsledere møtes. Han blir passet på og dullet med på alle måter for at han ikke skal vokse seg for stor og ikke bli for liten. Det er rett og slett ikke til å forstå.

-          Det verste er at det er ingen som vet hvordan Ivar Inflasjon ser ut, sa Gudmund Gull. – Kan hende er han ikke til i det hele tatt. Så jeg kan nok ikke hjelpe til med å finne ham. Da er det helt annerledes med meg og Fetter Femtiøring. Likevel blir jeg gjemt bort i bankhvelv og Fetter har forsvunnet helt.

-          Det der hørtes rart ut, sa M og så opp på feen.

-          Du får sove på det, så kanskje du forstår mer i morgen.

Asjon, asjan, asjute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?