597. Historien om Pål Påfugl
- Pål Påfugl har ventet lenge nå på å komme med i godnatthistoriene. Ja, han har skreket seg helt hes slik har han mast, sa fru Fantasia og satte seg i fotenden av senga til M.
- Selv om han er pen å se på, lager han en lyd som kan skremme enhver, særlig hvis det er mørkt.
- Pål vet virkelig å ta seg ut når han spankulerer omkring. Dag Dagpåfugløye har holdt øye med Pål i lang tid og har til og med greid å stjele noen av øynene til Pål. Dem viser Dag frem når han har sjansen til det.
- Du eier ikke skam i livet, sier Pål til Dag. – Kommer du nærmere, spiser jeg deg.
- Jeg har bare lånt øynene, sier Dag. – Du skal få dem tilbake senere. Dessuten synes jeg du har nok av dem som det er. De fleste trenger likevel bare å ha to øyne i hodet.
- Du vet ikke hva du snakker om, svarer Pål. – Tyveri er tyveri.
Dermed spankulerer han videre i skogen.
- Pål kommer opprinnelig fra India. Der trivdes han bra inntil det ble for mange mennesker der. Ja, de er så mange at det ikke går an å telle dem. Noen forsøker å telle rett som det er, men det blir født flere millioner hvert eneste år, så det er så godt som umulig. Heldigvis er det nasjonalparker flere steder, men likevel blir det litt for trangt om plassen. Pål Påfugl forstår ikke hvorfor tobeiningene skal bli så mange. Det er knapt noen av de andre dyrene og fuglene som har greid å vokse slik i antall.
- Noe som ikke er trivelig, er at det er så mange av tobeiningene som er misunnelige på de fine fargene til Pål. Hadde det bare vært Dag Dagpåfugløye som stjal, hadde det ikke gjort noe. Men stadig vekk er det noen som kommer og napper halefjær av Pål mens han sover. Noen ganger er det så ille at han nesten ikke får blund på øynene. Det hjelper ikke en gang å sette seg høyt opp i et tre.
- Noen ganger blir Pål så lei av alt fjærmaset at han skulle ønske at han så ut som en helt vanlig gråspurv.
- Det er ingen som bryr seg om fjærene til Grei Gråspurv. For å slippe unna alt maset, pleier Pål Påfugl å ta seg et gytjebad så ofte han kan. Han finner seg en søledam og plasker rundt til alle de fine fargene er borte vekk.
- Det eneste fristedet for Pål er dyreparker hvor han får god mat for å ta seg ut for de som kommer dit. Der kan han vifte med fjærene sine uten at noen kommer og napper dem ut. Hadde det ikke vært for all maten, ville han funnet seg et annet sted å være, men mat er tross alt veldig viktig når man er en stor påfugl.
- Jeg er den jeg er, sier Pål Påfugl for å trøste seg selv. – I India er det alt for mange mennesker. Her i dyreparken kan jeg rusle rundt og spre ut fjærene rett som det er. Da stopper tobeiningene opp og fotograferer meg. Ofte får jeg til og med en matbit, og da kan jeg spre ut fjærene både to og tre ganger som takk. Dessuten er det artig å se på de som tusler omkring på to bein. Hvordan de kan greie seg uten å ha fjær på kroppen, er mer enn jeg kan forstå. Men dem om det.
Fjør, fjær, fjute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar