1001 godnatthistorier - 152. Historien om Bella Bekkeblom

152. Historien om Bella Bekkeblom

-          Nå tror jeg Vårhild Vår er på vei, sa fru Fantasia da hun kom inn i soverommet til M.

-          Det lukter vår ute. Snøen smelter i sørhellingene og småbekkene har det travelt med å komme ned til sjøen. Jeg så til og med at Bella Bekkeblom stod og skinte gult nede ved Bertil Bekk.

-          Hun stod i vannkanten sammen med hele familien mens Bertil Bekk klukket fornøyd ved siden av. Bella liker best å stå med føttene i vannet. Det er derfor hun er tidlig ute når Vårhild Vår smelter snøen og setter fart på Bertil.

-          Mange barn liker å plukke Bella fordi hun er så vakker, men Bella liker best å stå der hun er. Blir hun satt i vase innendørs, får hun nesten aldri nok vann og begynner å henge med hodet.

-          Bertil Bekk og Bella er gode venner. Likevel sier Bella rett som det er til Bertil at han må ta det mer med ro. Det hender at det blir så mye vann i Bertil at det står over hodet til Bella. De liker hun ikke, selv om hun elsker å bade. Når Bertil flommer over på den måten, drar han med seg mye grums slik at Bella blir skitten over hele seg. Da må hun vente helt til Reidar Regndråpe kommer og vasker henne i ansiktet, men det er ikke bestandig at Reidar rekker frem før hun er avblomstret.

-          Heldigvis kjenner Bella Bo Bekkeørret. Bo vet å hjelpe henne.

-          Selv om Bo ikke er store karen, har han en stor og bred hale. Han stiller seg rett nedenfor Bella og slår noen kraftige slag med halen og vips så er Bella like smilende og glad som før. Som takk rister hun ned en steinflue til Bo som ikke sier nei takk til godbiten.

-          Vårhild Vår er over alt på denne tiden av året. Hun følger med på det som skjer. Hun forteller at Kjell Kjerrakaill har begynt å røre på seg i de lyse vårnettene. Selv om Konrad Konstabel er på vakt, hender det at han greier å lure seg unna.

-          Det har vært dårlig med laks for Kjell der han står nede i Steinkjerelva, og han begynner å bli veldig sulten. Vårhild har hørt hvordan det rumler i magen hans. Først trodde hun det var torden, men det var ingen skyer på himmelen.

-          Kjell er en luring. Han kan stå helt stille når det er folk i nærheten, men så fort man snur ryggen til ham, kan han forsvinne. I hvert fall når det begynner å rumle i magen hans.

-          Bella Bekkeblom takker for tipset og varsler Bo Bekkeørret.

-          Det går ikke lang tid før de hører noen plaske i vannet lenger ned. Selvsagt er det kjerrakaillen som er på vei oppover.

-          Bertil Bekk kan ikke hjelpe mye, for han er blitt mye mindre enn for noen dager siden. Før var han brun av jord. Nå er han klar og gjennomsiktig slik at det er lett å se Bo Bekkeørret hvis han svømmer omkring.

-          Bo er helt fortvilet for Kjell Kjerrakaill kommer nærmere og nærmere. Han spør Rulle Rullestein om han kan hjelpe, men Rulle svarer at når kjerrakaillen er på jakt etter fisk snur han på hver eneste stein på veien oppover.

-          Han snur og vender på oss rullestein slik at det er bare småfiskene som kommer unna. Noen ganger blir vi til og med kastet opp på tørt land.

-          Da er det Bella Bekkeblom kommer på noe. Hun har oppdaget at da Bertil Bekk herjet på det verste, grov han ut jorden mellom røttene hennes slik at hun nesten ikke maktet å holde seg fast.

-          Kom hit, sa hun til Bo. - Gjem deg under meg, og Kjerrakaillen vil ikke finne deg.

-          Som sagt, så gjort.

-          Rett etter kom Kjell Kjerrakaill forbi dem. Han knirket og plasket mens han kastet rullestein til alle kanter.

-          Nå hørte de to vennene politibilen som kom med fulle sirener. Det var ikke vanskelig for Konrad Konstabel å finne rømlingen som snart var tilbake på plassen sin i Steinkjerelva. Der står han den dag i dag. Hvis du går dit ned, kan du se selv.

Selv, salv, sute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 151. Historien om Gravrun Gravemaskin

151. Historien om Gravrun Gravemaskin

-          I dag var det en gravemaskin utenfor barnehagen, sa M da fru Fantasia kom den kvelden.

-          Den brummet og svingte seg rundt. Når den rørte på seg klirret det i beltene. Vi stod sikkert en time og så på den.

-          Det var nok Gravrun Gravemaskin som var der. Var hun gul?

-          Ja, svarte M.

-          Da var det helt sikkert Gravrun. Hun er gul over hele seg.

-          Det morsomste Gravrun vet er å grave. Hun finner så mye rart under jorda at det ikke er til å tro.

-          Liker hun å grave etter metemark? Det gjør jeg.

-          Gravrun er nok ikke så opptatt av det. Hun forsøker å bråke så mye at dyr og insekter får tid til å komme unna.

-          Gravrun ble interessert i å grave da hun hørte bestefar Gravlars Gravemaskin fortelle om den gangen han grov ut Osebergskipet i 1904.

-          Inne i Oseberghaugen lå det et helt stort vikingskip. Dette skipet fikk senere et eget hus på Bygdøy hvor det står den dag i dag.

-          Da Gravlars var ferdig med gravejobben, fylte han jorden tilbake slik at haugen så ut som før.

-          Da Gravrun var liten, drømte hun ofte om å grave seg inn i gravhauger eller finne gullskatter som lå i jorda. Hun visste ikke den gangen at hun var sanndrømt, for da hun begynte å arbeide, var det stort sett grøfter og byggeplasser hun grov ut.

-          Likevel var det utrolig mange skatter som hun greide å finne helt på egen hånd. Gull var det gjeveste å grave opp.

-          I England var det noen som kalte seg for arkeologer, som hørte at Gravrun hadde nese for å finne nedgravde skatter. En dag kom det de til henne og fortalte at hun skulle til England, nærmere bestemt til York eller Jorvik som det het for tusen år siden.

-          Gravrun Gravemaskin hadde aldri reist utenlands før. Hun forstod ikke helt hva folk sa i det fremmede landet, men jorda var ikke så ulik jorda i Norge. Og grave, det kunne hun.

-          Etter litt prøvegraving snuste hun seg frem til en av de største vikingskattene som noen gang er funnet.

-          Gravrun er litt skuffet over at det ikke står noen steder på museet der skatten ligger, at det var hun som fant alt sammen. Men slik er det å være gravemaskin. Det er bestandig menneskene som tar æren for alt, selv om det er andre som gjør jobben for dem.

-          Hvorfor det er slik, har ikke Gravrun Gravemaskin forstått. Pent gjort er det iallfall ikke.

-          Gravrun har snakket med mange andre. Alle i traktorfamilien sier det samme. De gjør jobben, men det eneste de får igjen for strevet er litt diesel og smøreolje. Gamle Gråtass sa at akkurat det samme hadde han hørt fra arbeidshestene da han kom til gårds i 1950-årene. Hestene gjorde jobben, og var de heldige, fikk de en sekk med havre av og til.

-          Gravrun Gravemaskin blir ikke sur av den grunn. Hun er fornøyd bare hun kommer ut og får grave. Enten det er leire eller morenejord hun graver i. Hun koser seg når hun fyller grabben. Arbeidet er aldri kjedelig.

-          Det er klart at hun ikke bestandig finner vikingskatter, men hva gjør det?

-          Den som graver, den finner, pleier hun å si til seg selv.

Gribb, grabb, grute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 150. Historien om Arild Admiral

150. Historien om Arild Admiral

-          I dag luktet jeg vind fra syd, så nå tror jeg sommeren ikke er langt unna, sa fru Fantasia da hun slo seg ned ved siden av M.

-          Nå er det ikke lenge før Ada Admiralsommerfugl kommer sørfra for å legge egg.

-          Hun er lett kjennelig på de oransjerøde båndene på vingene. Ada liker ikke vinteren nordpå. Har hun ikke greid å fly sørover om høsten, fryser hun i hjel i løpet av de første frostnettene.

-          Av en eller annen grunn liker hun å legge eggene sine på Brita Brennesle akkurat som Nelson Neslesommerfugl og Dag Dagpåfugløye.

-          Det er absolutt ikke til å forstå at så mange sommerfugler er glad i Brita. I blomsterenga er det ingen som plukker henne og beitende dyr lar henne stå i fred hele sommeren.

-          Da Ada Admiralsommerfugl kom flygende sørfra, holdt hun utkikk hele tiden. Hun hadde bestemt seg for at hun ikke ville lande før hun så Brita Brennesle. Det er bestandig trivelig å treffe gamle kjente når du kommer til et nytt sted. I gamle dager pleide Brita å vokse i store mengder nedenfor utedoer eller fjøs hvor møkka bare ble måkt ut. Den gangen kunne Ada lukte seg frem til hvor Brita vokste. Hun savnet den gode lukten av skikkelig møkk på forsommeren. Nå måtte hun stole på øynene sine for å finne frem.

-          En vakker dag tidlig på sommeren, det var faktisk 21. juni, landet hun på Brita Brennesle og fikk lagt det egget som senere skulle bli til Arild Admiral.

-          Det første Arild gjorde da han kom ut av egget, var å spise opp eggeskallet. Etterpå gikk han løs på Brita Brennesle som nå begynte å angre på at hun hadde ønsket Ada Admiral velkommen. Det var enda bra at Ada ikke hadde lagt så mange egg. Noen år fikk hun besøk av mange sommerfugler og utpå sommeren hadde Brita ikke et eneste grønt blad igjen.

-          Som sommerfugllarver flest, visste ikke Arild hva han skulle bli når han ble stor. Da han krøp ut av puppen, hadde han ingen anelse om hva han var før han hørte noen hviske i blomsterenga «Der er Arild Admiral. Det heter han fordi han har slike fine bånd på vingene, akkurat som ordentlige admiraler. Han er sjefen blant sommerfuglene».

-          Arild likte best å fly omkring og besøke sommerblomstene. Noen ganger forsøkte han å bruke bena i stedet for vingene fordi han hadde hørt at det var bra for helsa å gå en liten tur hver dag. Det ga han fort opp, for det var svært vanskelig å holde styr på seks ben. Hvilket ben skulle han sette først? Og hvilket ben skulle være nummer to, tre, fire, fem og seks? Det stokket seg helt for ham. Det er derfor du nesten aldri ser noen sommerfugler som løper eller går. Når de må gå, beveger de seg veldig sakte. Helt annerledes enn Lauritz Løpebille som er verdensmester på 100 centimeter.

-          Foruten alle blomstene i blomsterenga finnes det blomsterfeer der. De er ganske små og har tynne, gjennomsiktige vinger. Rett som det er tar Arild Admiral dem med på tur. Selv kan de ikke fly langt med de skjøre vingene sine.

-          Alle blomsterfeene bruker å komme på midtsommerballet i blomsterenga. De er så bittesmå at mennesker ikke kan se dem, men de er på farten likevel. De sitter på ryggen til sommerfuglene. Det er derfor sommerfuglene har det så travelt med å fly omkring i juni og juli for alle blomsterfeene vil være med på midsommerballet. Da kan de danse og fly omkring hele natten.

-          Dessuten hjelper de admiralsommerfuglene med å plassere egg rundt på brennesleplantene slik at det blir mat nok til alle larvene.

-          Etter midtsommerballet er livet lett for Arild Admiral. Over alt hvor han kommer, står blomsterfeene og vinker til ham. De har kopper med nektar klare når han flyr forbi, Mange ser beundrende på Arild når han flyr forbi. Det bryr ikke Arild seg så mye om.

-          Jeg er den jeg er, sier Arild Admiral, - og er fornøyd med det.

Fornaid, fornøyd, fornute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?