1001 godnatthistorier - 752. Historien om Idar Isbjørn

 

752. Historien om Idar Isbjørn

-          I kveld skal jeg fortelle om Idar Isbjørn, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M.

-          Jeg husker du fortalte om Iselin Isbjørn for lenge siden, svarte M. – Det var hun som gikk i hi i Adventdalen på Svalbard lenge før første søndag i advent. Da gikk hun glipp av all julefeiringen.

-          Idar bryr seg heller ikke så mye om jul. Han er mer opptatt av å spise seg stor og feit slik at han kan kose seg i hiet sitt i mørketiden. Selv om han sover bort store deler av vinteren, følger han med på det som skjer i verden. Han har hørt at han tilhører en såkalt truet dyreart, men forstår ikke helt hva det betyr. Han hørte av oldefaren sin at for sytti år siden skal det bare ha vært fem tusen isbjørn som vandret rundt i Arktis. Nå er det minst tjuefem tusen. Idar synes heller at menneskene skulle bekymre seg mer om seg selv. For tusen år siden skal det ikke ha vært mer enn hundre tusen nordmenn i Norge. Nå er det mer enn fem millioner. Idar er derfor veldig sikker på at menneskene må være en veldig truet dyreart.

-          Hver sommer pleier alle isbjørnene som er flinke til å svømme å være med i den store svømmekonkurransen «Nordpolen rundt». Konkurransen er ikke så veldig alvorlig siden alle starter der de er.

 

-          Idar pleier å veie omkring åtte hundre kilo når han legger i vei fra Adventdalen. Det fine er at det er midnattssol hele veien slik at han bare trenger å ta seg pauser for å finne mat underveis. Og mat er det nok av. Når han omsider er tilbake der han startet, har han lagt på seg hele to hundre kilo. Grunnen til at han vet det, er at noen glemte igjen en vekt på Svalbard et sted. Da vekten var i bruk, studerte Idar hvordan menneskene veide saker og ting. Hvorfor de gjorde det, forstod han ikke, men det var litt moro å se på viseren som rørte på seg hver gang han gikk opp på vekten.

-          Idar husker godt den gangen for to år siden da han fant en hval som hadde drevet på land.

 

-          Selv om han var med i svømmekonkurransen, tok han en pause hele to uker. Da var han så sprekkmett at det ikke var plass til en eneste munnfull til. Hvor mye han veide da, visste han ikke for vekten stod igjen på Svalbard.

-          Noen ganger i svømmekonkurransen hadde det nok vært best å gå på land, men det blir stort sett alt for varmt når han har et slikt tykt spekklag. Når man er isbjørn, går det ikke an å ta av seg pelsen. Derfor trives Idar best med å svømme. Fortere går det også.

-          Selv om det er fint å svømme rundt hele Nordpolen, er det ikke noe som er bedre enn å komme tilbake til Adventdalen. Der ble han født, og der har han den faste plassen hvor han graver seg hi for vinteren. Mens nordlyset leker over himmelen i klare netter, har Idar det godt og varmt under snøen.

Lek, lak, lute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 751. Historien om Snøhild Snøsildre

 

751. Historien om Snøhild Snøsildre

-          Alle tror at Snøhild Snøsildre elsker snø og kulde, sa fru Fantasia og satte seg på sengekanten ved siden av M.

-          Ja, gjør hun ikke det? Hvorfor skulle hun ellers hete Snøhild Snøsildre?

-          Hva Snøhild liker, er å være i nærheten av en snøfonn som smelter om sommeren. Da drypper det deilig og kaldt vann ned i nærheten av der hun holder til. Når Snjo Snøfonn ser at Snøhild titter frem, blir han enda ivrigere til å smelte.

 

-          Det er ikke så rart, for vakrere blomst enn Snøhild skal man gå langt for å finne. Iallfall i fjellet. Det er mange som mener at grunnen til at Snjo Snøfonn smelter litt tilbake hver eneste sommer, er noe som kalles for global oppvarming. De som mener det, har forstått veldig lite. Hadde det ikke vært for Snøhild, ville Snjo holdt på snøen sin. Hvem ville ikke smelte når slike vakre blomster som snøsildrer titter frem?

-          Når det lir litt utpå sommeren og det begynner å bli tørt i bakken, skal det ikke mer til enn at Snøhild sier at hun er tørst, så begynner Snjo å dryppe kaldt smeltevann. Slik er det hvert eneste år. Dess mer Snjo drypper, dess flere i snøsildrefamilien samler seg under ham. På riktig varme soldager i fjellet titter Snøgrim Snøsøte frem.

 

-          Han er så vakker og blå at Snjo bare smelter enda mere. Og slik går sommerdagene i fjellet. Stadig vekk titter nye fjellblomster frem og krever vann. Det er sannelig ikke rart at Snjo blir mindre og mindre.

-          For flere tusen år siden var det ingen blomster i høyfjellet. Da var det isbreer over alt, og det var ingen grunn til å smelte. Breene la bare på seg mer og mer helt til de kom langt sydpå og traff på blomster som ikke hadde rukket å skynde seg sørover. Det var da isbreene begynte å smelte og istiden tok slutt. Så enkelt var det.

-          Det visste jeg ikke, sa M.

-          Men så enkelt var det den gangen, svarte feen. – Blomstene ba så pent om vann og isbreene ga dem det de trengte. Hadde det ikke vært for Snøhild Snøsildre og alle vennene hennes, kunne det godt ha vært is og snø over alt, selv om sommeren.

-          Hmm, sa M. – Det der vet jeg ikke helt om jeg tror på.

-          Snøhild er iallfall sikker på at slik er det. Snjo Snøfonn begynner først å smelte skikkelig når hun titter frem og smiler til ham. Du har sikkert hørt om smil som varmer?

-          Ja, men…

-          Ikke noe men. Slik er det bare.

 

-          Det skal ikke mer til enn et smil fra Snøhild før Snjo begynner å dryppe.

-          Men hva med alle vitenskapsfolkene som mener at det er andre grunner til at Snjo Snøfonn smelter.

-          De får holde på med sitt. Det er ikke nødvendigvis sant det som alle mener. Hva som stemmer, vil fremtiden vise.

Dermed trakk fru Fantasia dynen opp til nesetippen til M.

Sildrine, sildrane, sildrute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 750. Historien om Tørris Tørketrommel

 

750. Historien om Tørris Tørketrommel

-          En vakker dag i mai ble Tørris Tørketrommel lei av å stå på samme plassen og tørke tøy, sa fru Fantasia da hun satte seg på stolen ved siden av senga til M.

-          Hva kunne han gjøre med det, spurte M.

-          Nei, det visste han ikke selv, men han ville gjøre noe annet resten av livet. Derfor skrudde han opp støtteføttene og rullet ut i den store verden.

 

-           Hvor har du tenkt deg, spurte Vanja Vaskemaskin. – Hvordan skal du greie deg når du har trukket støpselet ut av kontakten og ikke får strøm?

-          Det ordner seg nok, svarte Tørris og rullet av gårde.

-          Skal jeg ta til høyre eller til venstre, spurte han seg selv da han kom ut på veien. – Kanskje det er tryggere å tørke tøy likevel. Men pytt sann, nå drar jeg min vei, sa han og dro til høyre for da trengte han ikke å krysse veien.

-          Det er enda bra at jeg har et stort vindu slik at jeg kan se hvor jeg triller, men jeg skulle jo gjerne sett det som er bak meg også.

Litt etter var det noen som tutet bak ham. Det var ingen annen enn Lars Lastebil.

-          Unna vei! Her kommer jeg, tjukk og brei, tutet Lasse. – Jeg skjønner du ikke har greie på trafikkreglene. Du går så sakte at du skal være på venstre side av veien. Du er ikke kjørende, men gående.

-          Hvordan kan jeg være gående, spurte Tørris. – Alle kan jo se at jeg har hjul, akkurat som deg.

-          Javel, sa Lasse. – Men pass deg. Neste gang jeg kommer, er det ikke sikkert det går så bra.

Lase tutet en gang til og slapp ut en sky med svart dieselrøyk før han forsvant i neste sving. I eventyrene hadde Tørris hørt at det var vanlig å kjøre i sju lange og sju breie når man var ute og reiste. Men han hadde ikke trillet lenger enn en lang og to breie før det tutet igjen.

-          Hvem kan det være nå, da, sa han til seg selv[AZ1] . – Er det aldri fred å få?

Denne gangen var det Billy Bil som kom sammen med Tilda Tilhenger.

-          Hvor skal den karen hen, spurte Billy.

-          Jeg skal ut i den store verden fordi jeg ikke vil stå på samme plassen og tørke tøy hele livet.

-          Vil du være med, så heng på, sa Tilda. Hun var full av både det ene og det andre, men det var da plass til en til på lasset.

-          Vi skal til gjenbrukstorget og se om levemåten er bedre der.

Dermed prøvde Tørris å hoppe opp på Tilda Tilhenger, men det gikk selvsagt ikke. Han hadde skrudd opp føttene sine og hjulene var for små. Derfor ble det til at han trillet etter. Utenfor gjenbrukstorget sperret Bombastus Bom veien.

 

-          Hvem kommer du sammen med, spurte Bombastus og morsket seg litt.

-          Jeg fulgte bare etter Billy Bil og Tilda Tilhenger, sa Tørris som sant var.

-          Da kan du ikke slippe inn her. Tyvegods og rømlinger er ikke velkomne.

Dermed måtte Tørris Tørketrommel rulle videre. Siden har ingen sett noe til ham. Enten så tørker han tøy ett eller annet sted i verden eller så gjør han noe helt annet.

Tirk, tørk, tute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

---

 [AZ1]