748. Historien om Sigbjørn Strandkrabbe
- Jeg traff Sigbjørn Strandkrabbe nede i Paradisbukta i kveld, sa fru Fantasia og satte seg i fotenden av senga til M. - Jeg spurte om han ville bli med hit, men da han hørte at du ikke hadde saltvann på rommet ditt, takket han nei.
- Hvis Sigbjørn hadde villet, kunne jeg blande vanlig salt i et glass med vann, sa M. – Jeg drikker saft og vann; han kunne få salt og vann.
- Det glemte jeg å fortelle ham, men vi tar like godt turen ned til ham i kveld, for jeg tror ikke han har lagt seg ennå.
Etter en passe porsjon med stjernestøv stod de i vannkanten, og der var Sigbjørn Strandkrabbe.
Sigbjørn hadde akkurat satt til livs et helt blåskjell og var passe mett og trett.
- Er det dere, gjespet han og strakte ut den ene kloen for å hilse.
- Tør jeg det, spurte M og så opp på feen.
- Sigbjørn klyper bare hardt når han er redd eller sulten. Hvis du stikker frem lillefingeren, går det greit.
- Har det skjedd noe nytt i Paradisbukta i det siste, spurte M og strakte frem fingeren.
- Ikke så mye svarte Sigbjørn. – Det er flo og fjære to ganger i døgnet, og da må jeg passe på å følge etter. Hvis jeg er for sent ute når det blir fjære sjø, må jeg gjemme meg under en tangkvast. Når det flør, er jeg nødt til å følge etter, for da kommer Torstein Torsk. Noe av det beste Torstein vet, er små strandkrabber. Det er klart jeg kunne holdt meg sammen med Hogne Hummer eller Taskela Taskekrabbe, men jeg er liksom ikke trygg på de to.
- Det forstår jeg godt, sa M. – De to har noen fryktelig store klør.
- Det har de, sa Sigbjørn, - og jeg tror de spiser alt de kommer over. Jeg kjenner meg aldri trygg når de to er i nærheten, men holder jeg meg nær land, går det bestandig bra.
- Jeg liker heller ikke at det er så mange barn som driver og fisker etter meg. Det er helt greit at de hiver ut et blåskjell med mat, men hvorfor skal de putte meg opp i en bøtte sammen med mange andre som jeg ikke kjenner? Ikke har jeg så lyst til å bli kjent med dem heller. Vi strandkrabber liker best å holde oss for oss selv og ikke dele den maten vi finner.
- I gamle dager traff jeg ofte på Ågot Ål i fjæra, men nå er hun stort sett en sjelden gjest. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det kan være alle kajakkpadlerne som støtt og stadig padler helt inne ved land. Hva de har der å gjøre, vet jeg ikke. De burde gjøre som andre båter og holde seg lenger ut, mener nå jeg. Jeg har forsøkt å klype Kari Kajakk i haleroret, men hun er litt for rask for meg.
- Nå har jeg forresten hørt at Konrad og Konradine Kongekrabbe er på vei sørover.
- Da vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg håper det tar tid før de rekker å gå helt ned til Paradisbukta. I Tromsø er det nesten ingen som tør bade om sommeren på grunn av at de er redde for å bli kløpet i føttene. Hvis kongekrabbene kommer ned hit, vil jeg tenke alvorlig på om jeg ikke vil bli landkrabbe, sa Sigbjørn Strandkrabbe.
Klip, klyp, klute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar