1001 godnatthistorier - 8. Historien om Hogne Hummer

Historien om Hogne Hummer

Det var kveld igjen og sengetid. M likte egentlig ikke å legge seg, men enten hun ville eller ikke så sovnet hun hver eneste gang og plutselig var det morgen. Mon tro om fru Fantasia ville komme før hun rakk å sovne i kveld også?

En merkelig boblende lyd kom nedenfra. Var det noen der? M måtte titte under sengen. Hva var det for noe svart borte ved veggen?

Hun hadde aldri sett maken. Hva kunne det være for noe? Kunne det være en krabbe? Nei. Klørne var alt for store. Da hørte hun en trillende latter. Det var fru Fantasia.

-          God aften, M, sa feen. Hun viftet med tryllestaven slik at stjernestøvet drysset. Igjen kom den merkelige boblelyden. Så kom Hogne Hummer, for han var det, krypende ut på gulvet. Det ordentlig dunket når han beveget seg fremover med de tunge klørne.

-          Hvorfor har han hvite prikker på seg, måtte M spørre.

-          Det er rur slik du finner i fjæra. Hogne har levd så mange år at de smådyrene har slått seg ned på ham. Kan hende har han sittet stille så lenge at de har trodd han var en stein.

Igjen rørte fru Fantasia på tryllestaven og med ett kunne M se ned i vannet hvor Hogne Hummer bodde. Under en stor stein holdt han til.

-          Under den steinen har han bodd i mange år, sa fru Fantasia. – Hvor mange vet jeg ikke. Hogne er en sindig og rolig kar. Han sier ikke så mye, men når han først åpner munnen så vet de andre krabbene og fiskene der nede at da mener han hva han sier. Kåre Krabbe og Stein Steinbit har respekt for Hogne. Når han vifter med de store klørne, vet de å holde seg på avstand.

-          Særlig Kåre Krabbe. Kåre er en ertekrok og en hissigpropp. Han liker å løpe rundt på bunnen og terge andre. Rett som det er erter han så mange andre på seg at han må grave seg ned på bunnen og gjemme seg.

-          Kåre Krabbe har store klør, men ikke så store som Hogne Hummer.

-          Nå skal jeg fortelle hva som hendte en gang Kåre var i det ertelystne hjørnet og ville gjøre Hogne et pek.

-          Kåre hadde sett at Stein Steinbit svømte rundt i nærheten. Da viste han at det kunne vanke en godbit. Særlig når Stein knasket blåskjell.

-          Han elsker kråkeboller. At han ikke stikker seg i munnen, er mer enn jeg forstår. Noen liker å knaske sukkertøy og sjokolade. Andre liker kråkeboller og blåskjell.

-          Kåre hørte knaskelyden like ved og skyndte seg bortover mens han så seg omkring. Selv om han var veldig sulten på blåskjellmat, visste han at det var andre som holdt til nær bunnen som godt kunne tenke seg en saftig krabbestek. Han hadde mange i familien som plutselig bare var blitt borte. Det eneste som var igjen av dem var et tomt krabbeskjell. Ikke noe hyggelig syn, nei.

-          Derfor passet han på og så seg godt omkring mens han krabbet sideveis mot der Stein Steinbit holdt på.

-          Og det er ikke uten grunn han er engstelig. For hvem er det som ligger rett der borte? Hun har nok også hørt blåskjellknaskingen til Stein Steinbit og vet at Stein ikke greier å spise alt. Noe faller ned på bunnen og blir mat for andre sultne munner.

-          Berit Breiflabb har virkelig en sulten munn. Egentlig så er hun ikke annet enn en stor munn, synes Kåre.

-          Stakkars den som kommer inn der. Tennene hennes er ikke å spøke med.

-          Knask, knask, knask, sier det hvor Stein Steinbit holder på. Noen ganger svømmer han litt rundt før han går løs på blåskjellene igjen.

-          Huff, så skummel han ser ut, synes Kåre.

-          For sikkerhets skyld graver han seg litt ned i sanden. Tryggest det med alle de store og skarpe tennene i nærheten. Berit Breiflabb bryr seg tydeligvis ikke. Sikkert fordi hun vet at Stein ikke tør prøve seg på henne.

-          Hun legger på svøm og tar til å spise av det som Stein Steinbit ikke får i seg. Og det er ikke lite som faller ned der Stein holder på.

-          Når Kåre Krabbe tror Berit begynner å bli mett, våger han seg forsiktig frem fra sanden.

-          Du Berit, sier Kåre når også han begynner å bli mett.

-          Har du sett Hogne Hummer rett her borte?

-          Jo, sier Berit og slår med halen så Kåre mister balansen.

-          Skal vi lure ham litt, spør Kåre.

-          Hogne mener at han er så gammel at han vet alt som hender her nede på bunnen. Han trenger å bli satt litt på plass, synes jeg. Og du, Berit, har jo en slik fin fiskestang som du bruker å vifte med når du skal lokke til deg småfisk.

-          Ja, hvorfor ikke, sa Berit Breiflabb. - Bedre med litt moro enn bare å legge seg ned på bunnen og sove middag. Så svømte hun forsiktig bort ditt Hogne Hummer holdt hus.

-          Som vanlig var Hogne hjemme. Han var ikke av den sorten som likte å reise til nye steder. Borte bra, men hjemme best, som han pleide å si til seg selv.

-          Noen ganger kom han ut og viftet med følehornene, men stort sett holdt han seg skjult under steinen sin.

-          Da Kåre Krabbe omsider hadde kommet seg dit Hogne holdt til, la Berit seg over steinen der hun så følehornene til Hogne stikke frem. Sakte begynte hun å vifte med fiskestangen sin.

-          Hrmff, hørte de under steinen.

-          Hrmfff. Hva er dette, mumlet Hogne Hummer for seg selv. Berit Breiflabb kunne ikke holde seg. Hun begynte å le for seg selv slik at fiskestangen ristet enda mer.

-          Hrmff. Er det noe jeg kan spise? Han viftet med følerne og begynte å krype ut.

-          Da var Kåre Krabbe der og bet ham i halen.

-          Au, sa Hogne, slo halen under seg og forsvant under steinen. Men det varte ikke lenge før han måtte frem igjen for å undersøke det som viftet rett foran øynene hans. Denne gangen gikk han enda lenger ut før Kåre slo til. Nå hadde Kåre Krabbe kommet seg inn i hulen til Hogne slik at det ikke var plass til flere.

-          Hrmff, sa Hogne og lusket av gårde bortover bunnen.

-          Hvor skal jeg bo nå?

-          Uheldigvis for Hogne Hummer så hadde noen lagt ut en hummerteine like ved. Inne i den var det til og med mat. Hogne slo ut med armene så glad ble han

-          Slik gikk det til at han gikk inn i teinen. Han trodde det var et trygt sted å være, noe det absolutt ikke var.

-          Neste morgen ble teinen trukket. Siden Hogne Hummer var den største hummeren noen hadde sett, havnet han i et akvarium. Der lever han ennå. Han får all den maten han vil ha hver dag, men er ikke helt sikker på om han er lykkelig selv om han bor under en stein som nesten er lik den gamle plassen som Kåre Krabbe lurte seg til.

-          Her bor Hogne i dag.

-          Hvordan det er med Kåre, vet jeg ikke, sa fru Fantasia.

-          - Hvis ikke han også har gått i en teine, lever han nok den dag i dag.

-          Klo, knapp, knute, så var den historien ute, sa feen

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?