6. Historien om Per Potet

Historien om Per Potet

Kveldene var mørkere nå om høsten enn om sommeren. M lå i sengen og holdt på å sovne da hun kjente noe som pirket i pannen. Det kunne vært en flue, men det var tryllestaven til fru Fantasia.

-          I kveld skal jeg fortelle om en du sikkert kjenner godt. Iallfall kjenner du familien hans

-          Hvem er det? spurte M.

-          Per Potet, svarte feen.

-          Per Potet? spurte M. – Potet som jeg spiser til middag av og til?

Fru Fantasia nikket og begynte å fortelle.

-          En vakker dag, rettere sagt en vakker vårdag, koblet Bjørnar Bonde potetsetteren til traktoren. Berit og Berte, barna hans, satt bakpå.

-          I de grønne kassene lå det små settepoteter. En av dem var Pernille Potet som skulle bli moren til Per Potet, men det visste Pernille selvsagt ikke noe om. Pernille visste heller ikke at det var Berte Bondedatter som slapp henne ned slik at hun havnet nede i fåren. Berte visste heller ikke at det var Pernille hun slapp ned i den brune, fuktige matjorden. Hvordan kunne hun forresten vite det? Nesten alle poteter ser like ut.

-          Før Pernille Potet visste hva som skjedde, ble hun dekket til av jord. Alt ble mørkt. Og stille. Helt stille. Hun visste ikke om det var dag eller natt. Hvor lenge hun hadde ligget der, visste hun ikke. Det begynte å klø i skinnet. Selv om hun ikke hadde opplevd det før, visste hun at hun begynte å spire.

Snart tittet de første spirene opp over jorda. Nå kunne Pernille se seg rundt. Overrasket så hun at det dukket grønne blader opp rundt omkring.

-          Hver dag nå vokste hun seg større og større der i potetåkeren. Det var sol. Det var regn. Og det var sommer. Hun så seg rundt når det ble lyst om morgenen. Åkeren ble grønnere og grønnere. Det var et vakkert syn, men så hadde ikke Pernille Potet sett så mye av verden. Det var potetbingen og så den raske turen med traktor før hun havnet i jorda og alt ble mørkt.

-          Når hun attpåtil begynte å få hvite blomster, syntes hun at hun ikke kunne ha det bedre. En regnværsdag kjente hun seg sliten og trøtt. Hun forstod ikke hvorfor, men hadde hun kunnet se seg selv i speilet, hadde hun skjønt det. Uten at hun visste det, var hun begynt å bli gammel og rynkete.

-          De første frostnettene hadde vært, og det var blitt september. En dag kjente Per Potet at det ristet i jorden. Selv kunne han ikke se noe, men han forsto at noe var på gang, det gjorde han.

-          Med ett fikk han et smell i baken. Det gjorde skikkelig vondt. Au! skrek han. Plutselig ble han blendet av det skarpe sollyset. Han så seg om. Hva var det han så? Jo, han lå sammen med andre poteter og ble trukket oppover. Han rullet og dunket. De andre potetene var visst like overrasket. Det var dunk og au overalt.

-          Alle sammen ble de trukket oppover på et slags bånd. Før noen av dem visste ordet av det, havnet de en kjempesvær kasse sammen med tusenvis av andre poteter. Deretter ble alt stille.

-          Heldigvis er jeg ikke alene, tenkte Per Potet. Vi er sammen. Det kjennes litt trygt.

-          Da natten kom, fikk ingen av dem sove. Alle pratet om hva som kom til å hende med dem, men ingen visste noen ting. Til slutt roet de seg og de fleste sovnet. Men ikke Per. En potet like ved siden, han visste ikke navnet, var så fæl til å snorke at det var umulig å lukke øynene.

-          Slik gikk nå dagene og nettene helt til de ble kjørt ut av låven og havnet i småkasser. Deretter ble de som var i samme kasse som Per Potet, båret inn i et stor og lyst rom. Heldigvis var de mange i samme kasse, så Per kjente seg ikke alene, men han var ganske redd. Hva kom til å skje nå?

-          Han så seg rundt. Hva var dette?

-          Rett ved siden av seg så han noen han aldri hadde sett før. – Hvem er du, spurte han. Og du? Og du? Og du?

-          Der lå både Kåre Kålrot, Nils Nepe og Gunnar Gulrot

-          Og selvsagt Jorunn Jordbær som kom helt fra Belgia, sa hun.

-          Der lå de nå alle sammen. Ingen av dem visste helt hvorfor alle sammen hadde kommet dit.

-          Det ble natt og mørkt og de begynte å fortelle hverandre hva de hadde opplevd i livet. Kåre Kålrot, Nils Nepe og Gunnar Gulrot hadde opplevd veldig mye av det samme som Per Potet.

-          Annerledes var det med Jorunn Jordbær. Hun var søt, syntes Per Potet. Veldig søt.

-          Men ganske så blærete. Det var tydelig at hun syntes at hun var finere enn alle de andre.

-          Dagene gikk, og alle sammen lå fremdeles på samme plass. En morgen så Per Potet bort på Jorunn Jordbær. Hva var det som hadde hendt? Hun var jo helt annerledes?

-          Det er råte, hvisket de andre. – Jordbærråte.

-          Og plutselig var hun borte, sammen med alle de andre som lå på samme sted. – Det var til pass for henne slik som hun skrøt av at hun var finere enn alle oss andre, sa Kåre Kålrot.

-          Mer hørte ikke Per Potet. Han kjente at noen løftet ham opp og puttet ham i en pose. Ikke lenge etter ble han puttet i dusjen og skrubbet. – Æsj, sa han, - det verste jeg vet er å vaske meg!

-          Før han fikk summet seg, ble han kastet opp i en gryte med varmt vann som bare ble varmere og varmere. Han kjente seg helt kokt!

-          Litt etter havnet han på en hvit tallerken. Heldigvis var Gunnar Gulrot der også, så han.

-          Men hva var det hvite på siden? Det visste verken Gunnar Gulrot eller Per Potet.

-          Men du vet hvem det var, M, sa fru Fantasia. Det var Torstein Torsk.

-          Og snipp, snapp snute, da var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?