1001 godnatthistorier - 205. Historien om Figaro Fiken

205. Historien om Figaro Fiken

Det var mørkt og midt i desember. Julesnøen hadde lavet ned i flere dager. De småfuglene som ikke hadde reist sørover, satt og hutret under snøtunge greiner i granskogen.

-          Jeg gleder meg til jul, sa M da fru Fantasia satte seg ned og børstet noen snøfnugg bort fra håret.

-          Du er ikke alene om det. Selv julepynten som har ligget gjemt i esker i månedsvis, gleder seg.  Til og med Figaro Fiken gleder seg.

-          Figaro Fiken? Hvem er det? M så ut som et spørsmålstegn.

-          Du har ikke sett ham før? Kanskje ikke så rart, for han er ikke så populær som han var tidligere.

-          Selv forstår ikke Figaro hva det er som har skjedd. Han har jo ikke forandret seg i det hele tatt på hundrevis av år. Han har vært den samme hyggelig og søte fyren som han alltid har vært.

-          Figaro Fiken har en mistanke om at det er fordi han er for søt at han ikke slipper inn når det nærmer seg jul. Han har diskutert saken med Julia Julebrus etter stengetid i butikken. Julia er mye søtere enn Figaro, men hun kjøpes i kassevis i ukene før julaften.

-          Selv om Figaro ser gammel og inntørket ut, følger han med på det som skjer. Rett som det er tar han en titt i Aftenpotten som holder til i avishylla like ved kassa. Hver gang det står noe om at det ikke er sunt å spise mye sukker, pleier Aftenpotten å blafre med sidene for at Figaro skal få med seg siste nytt.

-          Likevel er det få av butikkhyllene som får så mye besøk som godterihylla. Den som kunne forstå hvorfor, tenker Figaro.

-          Det er likevel en fordel med ikke å bli revet bort med en gang man kommer i butikken. Man får tid til å tenke og filosofere. Dessuten er det mange interessante personligheter å treffe i kolonialbutikken. De fleste har gjort seg sine betraktninger om alle kundene som går tur mellom hyllene på jakt etter noe å spise.

-          Noen kunder er tykke. Andre er tynne. Det går nesten an å se hvem som kjøper hva. 

-          Figaro Fiken skulle ønske han kunne hatt en bedre plass i butikken. På den annen side er det greit ikke å bli kjøpt hele tiden selv om det nærmer seg jul. Han får tid til å tenke tilbake på den tiden han var ung og grønn og hang på fikentreet.

-          Det var en deilig tid med besøk av fugler som holdt til i omegnen. I en grenkløft like ved der Figaro hang, hadde noen fugler bygget rede. De hadde det så travelt at de ikke hadde tid til å prate. Likevel var det spennende å følge med når eggene ble klekket. Figaro vokste og ble større også, men ikke så fort som ungene i redet.

-          Først flere måneder etter at ungene hadde fløyet, ble Figaro høstet sammen med de andre modne fikenene.

-          De som så størst og finest ut, ble sortert ut og havnet i gourmetbutikker. De fleste andre ble lagt i sola til tørk. Figaro skulle ønsket at noen kunne ha smurt ham inn med solkrem, for han likte ikke å bli solbrent og brun. Uansett var det godt og varmt i sola.

-          Etter å ha ligget lenge i butikken ble han endelig kjøpt av Reidun Rasmussen lille julaften. Men fordi det var så travelt i huset like før jul, ble han glemt innerst inne i matskapet. Alle de andre ble tatt ut en etter en og forsvant, men Figaro Fiken ble liggende. Hadde det ikke vært for at han av og til fikk besøk av Roger Rotte, ville det blitt en trist jul.

Fikenikke, fikenakke, fikenute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 204. Historien om Finn Fiskestang

204. Historien om Finn Fiskestang

-          Er det du som eier Finn Fiskestang som står der borte i kroken, spurte fru Fantasia og gikk bort der hvor Finn stod.

-          Nei, det er pappa, men jeg har prøvd å fiske med ham, svarte M. - Fra båt.

-          Jeg ser han står der og har lyst til å dra på fisketur.

Feen drysset litt stjernestøv over Finn.

-          Jeg er klar som et egg. Skal vi dra nå, spurte Finn og logret med stangtuppen.

-          Jeg vet om et fint fiskevann ikke langt herfra. Der vet jeg at Ørjan Ørret står og venter på meg. Vi gjorde en avtale sist jeg var der. Han pleier å stå ved den lille odden som stikker ut i vannet. Hvis han ikke er der, kan jeg bare kaste ut en sluk noen ganger, så vil han komme. Er vi klare til å dra?

-          Men det er jo kvelden, protesterte M. – Det er tid for å sove nå.

-          Det er ikke noe problem når jeg er med, sa feen. – Dessuten er sommerkvelden lys og det er nå det er lett å få fisk. Fiskene liker å spise før de går og legger seg.

Før M visste hva som hadde skjedd, stod de ved fiskevannet. Granskogen speilet seg i vannflaten på den andre siden.

-          Ute i vannet vaket fisken. Finn Fiskestang gjorde seg klar på en to tre. Han fant frem en sluk som han trodde Ørjan Ørret likte. Finn sa til Sneis Snelle at han måtte sveive inn litt raskt for det var grunt, særlig inne ved land.

-          Det hadde begynt å blåse litt slik at det ble krusninger på vannet. Så var Ørjan der og nappet. Ikke så hardt, men bare for å vise at han hadde sett at Finn Fiskestang var kommet.

-          Han har med seg Ørfrid, hvisket Finn. – Jeg så henne vake like ved. Jeg tror de veier over ti kilo begge to. De er så store og sterke at jeg tror snøret til Sneis Snelle ikke er sterkt nok. Jeg må si til Ørjan at han ikke må bite på sluken. Men kanskje han kan komme inn til land og hilse på oss. Bare vent litt.

Finn kastet ut en gang til og jammen fulgte de to kjempeørretene etter.

-          Så gøy, sa M. – Dette blir noe å fortelle i barnehagen i morgen. Der kommer de. De er store!

-          Bare vent litt så skal jeg få Ørjan til å komme helt inn til land, sa Finn.

Han senket stemmen og viftet med stangtuppen.

-          Der kommer han!

-          Kan jeg klappe ham, spurte M.

-          Han liker å bli klødd under haken, sa Finn.

Og sannelig. Der la Ørjan seg over på siden og så ut som han koste seg.

-          Oj, så stor han er, utbrøt M. Og så mange prikker han har.

-          Hyggelig å hilse på dere, sa Ørjan. – Men ikke si til andre at jeg holder til her. Ørfrid og jeg liker best å være i fred her i vannet.

Feen svingte igjen med tryllestaven, og vips var de hjemme i soverommet. Finn Fiskestang stod i kroken som før og sa ingen ting.

-          Jeg tror jeg drømte, sa M. – men for en morsom drøm! Jeg drømte at jeg klappet en kjempeørret på snuten.

Klepp, klapp, klute, så var den historien ute.

Fru Fantasia smilte og tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 203. Historien om Julian Hjul

203. Historien om Julian Hjul

-          I kveld skal jeg fortelle om en av de viktigste tingene som finnes. Han får alle ting til å gå rundt. Uten ham ville det meste stoppe opp.

Fru Fantasia satte seg ved siden av M.

-          Hvem kan det være? Kjenner jeg ham, tror du?

-          Det gjør du helt sikkert, sa feen. – Det er Julian Hjul.

-          Oldefaren til Julian var laget av tre og hadde en jernring på utsiden. Julian er mer moderne og er laget av gummi. Gummihjul finnes mange steder, på sykler, fly, biler og mange andre steder.

-          Julian har også en fetter som heter Tallak Tannhjul. Tallak holder gjerne til i maskiner av ulike slag og hjelper til med å drive andre tannhjul til å gå rundt.

-          I biler har Julian et tett samarbeid med Tallak som holder til inne i girboksen til biler.

-          Tallak Tannhjul holder også til i klokker. Iallfall gjorde han det før. Det er fint å bo inne i en klokke, sier Tallak. Da vet han hvor han er og går seg aldri vill.

-          Tallak tikker hele tiden når han går rundt. Mange tror det er Klara Klokke som tikker, men det er Tallak som lager den fine tikkelyden.

-          Når Julian Hjul er ute på biltur, spør han rett som det er hvor mange klokken er, og Tallak Tannhjul gir klart svar bestandig.

-          En fin sommerdag bestemte Julian at han ville på tur. Han tok med familien Rasmussen siden det var søndag. Været var av det beste som sommeren kunne by på, og alle var lykkelige og glade. Noe av det morsomste Julian visste var nettopp å dra på biltur til ukjent sted. Det var mange veier å velge mellom. Denne søndagen valgte Julian å rulle inn på en helt ukjent vei. Veien var smal og gruslagt. Etter å ha kjørt nesten så langt som lenger enn langt, kom Julian frem til en liten idyllisk innsjø. Her fikk han lyst til å stoppe, men Rasmus Rasmussen ville det annerledes og ville kjøre noen kilometer til.

-          Julian prøvde å protestere, men da det ikke gikk, punkterte han like godt.

-          Reidun Rasmussen gikk ut og så at Julian var nesten flat. Hun fant frem reservehjulet og det ble satt på. Dessverre viste det seg at det ikke var mer luft i reservehjulet enn i Julian Hjul som hadde punktert.

-          Det var bare en ting å gjøre for familien. De fant frem Mona Mobil, men hun hadde ikke mer batteri igjen fordi Reiulf Rasmussen hadde sendt tekstmeldinger og spilt spill hele tiden mens de kjørte.  Heldigvis hadde de med ladekabelen til Mona slik at hun kunne få strøm fra bilbatteriet. Etter noen minutters lading forsøkte Rasmus å ringe. Selvsagt var det ikke dekning, for de var langt fra hovedveien.

-          For Julian Hjul ble dette en fin dag. Han riktig koste seg like ved vannkanten. Bade kunne han ikke, men han kunne iallfall slappe av etter all rullingen på grusen. Rasmus Rasmussen måtte gå helt til hovedveien etter hjelp, og det hadde han bare godt av. Fint for ham å få litt mosjon.

-          Ut på tur, aldri sur, rumlet Julian for seg selv.

Rull, rall, rute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?