185. Historien om Eirik Eik
-
Se for et fint blad jeg fant i barnehagen i dag,
sa M da fru Fantasia kom inn i soverommet.
-
Det kom bare seilende ned fra himmelen.
-
Her er det nok Eirik Eik som har mistet noe.
Antagelig var det Vegard Vestavind som tok tak i løvkronen hans og rusket det
løs.
Feen tok det lysegrønne bladet og drysset noen få korn med
stjernestøv på det og vips begynte eikebladet å snakke. Stemmen var ikke sterk,
for bladet var ikke gammelt. Det kunne man se på fargen.
-
At ikke Vegard Vestavind kan være litt mer
varsom når han kommer farende tidlig om våren, sa Eirik Eik.
For det var han som hadde mistet bladet.
-
Alltid skal han ha det så travelt, den vindfulle
fyren. Jeg kan ikke skjønne hvorfor han skal ha slikt hastverk. Andre kan stå
rolig på samme flekken i hundrevis av år og være fornøyd med det. Slik som meg.
-
Nå er jeg blitt så gammel at jeg ikke kan huske
hvor mange år jeg er. Men det skulle ikke forundre meg om jeg er over tusen år
gammel.
-
Likevel husker jeg den gangen jeg var eikenøtt like
klart som det klareste vann. Det var Vegard Vestavind som var på ferde den
gangen også. Han hadde pustet seg opp til en skikkelig høststorm. Det gikk ikke
bedre enn at Vegard brakk stilken jeg hang i. Til alt hell falt jeg ned i et
lite hull som Markus Markmus hadde gravet. Han holdt til i eikeskogen sammen
med Marit Markmus. Hullet var ledig, for Markus bodde et annet sted. Der nede i
markmushullet lå jeg hele vinteren og ventet på våren slik at jeg kunne spire.
-
Mens jeg lå trygt og godt i markmushullet, hørte
jeg øksehugg rundt omkring i skogen. Moren min, Erika Eik, fortalte at et stort
arbeid var på gang. Tømmeret som ble hugget, skulle brukes til et stort
langskip, et vikingskip. Til slike skip var bare det beste godt nok, nemlig
eiketømmer.
-
Den gangen for tusen år siden hadde de ikke
sager. Alt arbeidet måtte gjøres med øks. Av ett eiketre kunne de bare lage en
enkelt planke. Eikestammen ble splittet ved at det ble satt inn kiler på langs
av stammen. Etterpå ble hver planke hugget til med øks.
-
Jeg husker da jeg var bare noen få meter høy at
de store langskipene kom seilende inn fjorden.
-
De største av dem hadde tjuefem årer på hver
side, og det måtte to mann til på hver åre. Bare for å ro skipet, trengtes det
hundre mann. Det var tider.
-
Av en eller annen grunn fikk jeg lov til å stå i
skogen. Etter noen hundre år var jeg blitt så stor og tykk i stammen at det
ikke var noen som tenkte på å hugge meg ned. For ikke lenge siden fikk jeg et
lite skilt festet til stammen min. Det var nok noen som syntes jeg var så
gammel at jeg var blitt verneverdig.
-
Egil Eikehjort kommer rett som det er krypende
oppover stammen min og spør hva dette er for nymotens påfunn. Egil kan ikke
lese, for han er ikke gamle karen. Jeg er fredet nå, pleier jeg å si. Hva er
det for noe, spør Egil.
-
Det betyr at du må spørre om lov før du krabber
opp i trekronen min, spøker jeg.
-
Egil bare ryster på hodet sitt før han kryper
videre.
-
Jeg bare lar ham krype videre. Til neste år er
han nok borte, likevel. Selv blir jeg sikkert stående her på plassen min i
minst hundre år til. Bare nå ikke Vegard Vestavind har det for travelt når
høsten kommer. Å blåse av et lite blad gjør ikke noe. Verre er det hvis han
rusker så hardt til at røttene mine begynner å ryke. Det er enda bra at det er
kommet opp nye eiketrær rundt meg som skjermer for den aller sterkeste vinden.
Eikeritt, eikeratt, eikerute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar