180. Historien om Marit Maurløve
-
I dag så jeg et merkelig hull i sanden i
barnehagen, sa M da fru Fantasia satte seg ned på sengekanten. – Alle undret
seg over hva det kunne være for noe rart. I bunnen av hullet så vi at det var
ett eller annet som rørte på seg.
-
Det var helt sikkert Marit Maurløve. Hun holder
til i slike hull.
-
Der nede sitter Marit og venter på at en maur
eller et annet lite insekt skal være så uheldig å falle ned i hullet. Sidene er
så bratte at det er vanskelig å klatre opp igjen. Dersom en maur er på vei ned,
pleier Marit å kaste sand opp for å gjøre det enda vanskeligere å slippe unna.
Når mauren først er nede, sitter hun klar med de kraftige kjevene sine og biter
seg fast. Litt etter forsvinner mauren ned under jorda.
-
En skulle tro at det er ganske kjedelig å sitte
slik nede i et hull og vente på at noen kommer tuslende og faller nedi. Marit
Maurløve er helt uenig. Hun synes faktisk det er forferdelig spennende.
-
Bare tenk på all de som er på fisketur og står i
lang tid uten å få et eneste napp. Likevel står de der, for de vet at plutselig
så biter storfisken.
-
Akkurat slik er det med Marit også. I tillegg må
hun passe på å vedlikeholde hullet sitt. Hele tiden raser det ned sand slik at
hun må kaste opp det som faller ned. Blir det regnvær, må hun begynne helt på
nytt.
-
Dypt ned i hullet kan Marit høre alt som rører
seg i nærheten. Når små maur kommer trippende, er hun på vakt. Maurene har det
ofte så travelt at de ikke ser seg for og plutselig har de ramlet ned i hullet.
Da er ikke Marit sen med å kaste sand på dem slik at de faller dypere ned. Det
er like spennende hver gang.
-
Når det er mange maurløvehull ved siden av
hverandre, tyder det på at det er massevis av maur i nærheten.
-
Marit Maurløve glemmer aldri den gangen Goggen
Gresshoppe var så uheldig å sette foten nedi hullet hennes. Goggen var ikke
uheldig. Det var derimot Marit som bet seg fast i foten hans. Det skulle hun aldri
gjort, men hvem kunne vite det? Ikke Marit, iallfall.
-
Goggen skvatt skikkelig for Marit Maurløve kunne
virkelig bite til. Det var ikke annet å gjøre for Marit enn å holde seg fast
mens de fløy gjennom luften. Først var Marit redd. Deretter begynte hun å synes
at det var moro å fly slik. For en utsikt det var oppe i luften. Først nå
skjønte hun hva hun hadde gått glipp av der nede i hullet sitt.
-
Da Goggen Gresshoppe omsider landet, bestemte
Marit seg for at hun også ville fly. Dermed grov hun seg ned i sanden og
forpuppet seg.
-
Noen uker senere gikk ønskedrømmen hennes i
oppfyllelse. Hun krøp opp av hullet i sanden, og nå hadde hun fått vinger.
-
Nå er jeg lykkelig, sa Marit Maurløve til seg
selv før hun flagret av gårde i den varme sommerdagen.
Flagrerille, flagreralle, flagrerute, så var den historien
ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset
hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan
hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar