204. Historien om Finn Fiskestang
-
Er det du som eier Finn Fiskestang som står der
borte i kroken, spurte fru Fantasia og gikk bort der hvor Finn stod.
-
Nei, det er pappa, men jeg har prøvd å fiske med
ham, svarte M. - Fra båt.
-
Jeg ser han står der og har lyst til å dra på
fisketur.
Feen drysset litt stjernestøv over Finn.
-
Jeg er klar som et egg. Skal vi dra nå, spurte
Finn og logret med stangtuppen.
-
Jeg vet om et fint fiskevann ikke langt herfra.
Der vet jeg at Ørjan Ørret står og venter på meg. Vi gjorde en avtale sist jeg
var der. Han pleier å stå ved den lille odden som stikker ut i vannet. Hvis han
ikke er der, kan jeg bare kaste ut en sluk noen ganger, så vil han komme. Er vi
klare til å dra?
-
Men det er jo kvelden, protesterte M. – Det er
tid for å sove nå.
-
Det er ikke noe problem når jeg er med, sa feen.
– Dessuten er sommerkvelden lys og det er nå det er lett å få fisk. Fiskene
liker å spise før de går og legger seg.
Før M visste hva som hadde skjedd, stod de ved fiskevannet.
Granskogen speilet seg i vannflaten på den andre siden.
-
Ute i vannet vaket fisken. Finn Fiskestang
gjorde seg klar på en to tre. Han fant frem en sluk som han trodde Ørjan Ørret
likte. Finn sa til Sneis Snelle at han måtte sveive inn litt raskt for det var
grunt, særlig inne ved land.
-
Det hadde begynt å blåse litt slik at det ble
krusninger på vannet. Så var Ørjan der og nappet. Ikke så hardt, men bare for å
vise at han hadde sett at Finn Fiskestang var kommet.
-
Han har med seg Ørfrid, hvisket Finn. – Jeg så
henne vake like ved. Jeg tror de veier over ti kilo begge to. De er så store og
sterke at jeg tror snøret til Sneis Snelle ikke er sterkt nok. Jeg må si til
Ørjan at han ikke må bite på sluken. Men kanskje han kan komme inn til land og
hilse på oss. Bare vent litt.
Finn kastet ut en gang til og jammen fulgte de to
kjempeørretene etter.
-
Så gøy, sa M. – Dette blir noe å fortelle i
barnehagen i morgen. Der kommer de. De er store!
-
Bare vent litt så skal jeg få Ørjan til å komme
helt inn til land, sa Finn.
Han senket stemmen og viftet med stangtuppen.
-
Der kommer han!
-
Kan jeg klappe ham, spurte M.
-
Han liker å bli klødd under haken, sa Finn.
Og sannelig. Der la Ørjan seg over på siden og så ut som han
koste seg.
-
Oj, så stor han er, utbrøt M. Og så mange
prikker han har.
-
Hyggelig å hilse på dere, sa Ørjan. – Men ikke
si til andre at jeg holder til her. Ørfrid og jeg liker best å være i fred her
i vannet.
Feen svingte igjen med tryllestaven, og vips var de hjemme i
soverommet. Finn Fiskestang stod i kroken som før og sa ingen ting.
-
Jeg tror jeg drømte, sa M. – men for en morsom
drøm! Jeg drømte at jeg klappet en kjempeørret på snuten.
Klepp, klapp, klute, så var den historien ute.
Fru Fantasia smilte og tok på seg drømmekappen. Med
tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun
plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar