1001 godnatthistorier - 549. Historien om Reinar Rein

 

549. Historien om Reinar Rein

-          Nå har Reinar Rein ventet lenge på at jeg skal fortelle deg om ham, sa fru Fantasia til M da hun satte seg ned på sengekanten.

-          Jeg tror like godt vi tar en tur opp i fjellet og hilser på ham.

Feen tok frem tryllestaven og drysset en akkurat stor nok porsjon med stjernestøv til at de to plutselig stod på Hardangervidda.

 

Hvem andre stod der enn Reinar Rein?

-          Nå var det på tide at dere kom, sa han og nikket med hodet. Jeg har ventet på dere hele sommeren.

-          Jeg har vært så opptatt med å ha sommerferie, svarte M.

-          Sommerferie? Hva er det for noe rart, spurte Reinar.

-          Det er når du har fri fra det du må gjøre, for eksempel skole og arbeid.

-          Nå har jeg aldri hørt på maken, svarte Reinar. – Ingen har fortalt meg om noe slikt. Jeg har aldri noe jeg må gjøre.

-          Da kan du sikkert ikke lese heller, da, spurte M.

-          Lese? Det får da være måte på. Lese har jeg aldri hørt om. Spise er nok for meg. Hvorfor skulle jeg lese? Vi reinsdyr har levd her i mange tusen år og greid oss bra bare vi har funnet nok å spise. Finner vi ikke noe i dag, finner vi mat i morgen.

-          Men en ting vil jeg ha sagt når dere er her, sa Reinar Rein. – Kan dere ikke snakke med alle disse jegerne som flyr rundt i fjellet om høsten? Hva har de egentlig å gjøre her på Hardangervidda? Når jeg har kost meg hele sommeren og spist til jeg nesten har sprukket og er så stor og tung at jeg knapt kan løpe, så kommer de.

 

-          Jeg liker det absolutt ikke. Vanlige folk, som Fjols Fjellturist, kan til nød gå an. De holder seg helst på oppgåtte stier, og jeg vet hvor jeg har dem. Disse jegerne er umulig å holde styr på. De lurer seg frem over alt som om de vet hvor jeg har tenkt å gå. Det er ikke annet enn utrivelig.

-          Hva kan vi gjøre for å hjelpe deg, spurte M.

-          Jeg tror jeg vet det, svarte feen og så på Reinar.

-          Jeg har nemlig mange gryter stående som aldri blir brukt. Hvis jeg drysser stjernestøv ned i dem, begynner de å koke og lage tåke når du kommer borti dem. Det er bare for meg å sette dem rundt omkring her på vidda hvor du pleier å gå. Når du eller noen andre rein dulter borti dem, vil de begynne å lage tåke, og da finner reinjegerne verken deg eller de andre reinsdyrene.

 

-          Er det så enkelt, spurte Reinar.

-          Det meste er enkelt, sa feen. – Det er bare å komme på det.

-          Så fint at vi kan hjelpe deg, sa M. – Det er så trivelig å se reinsdyr i fjellet.

 

Gryt, graut, grute, så var den historien ute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 548. Historien om Pus Pussefisk

 

548. Historien om Pus Pussefisk

-          Noen sier at fisk er fisk, men det er ikke helt sant, sa fru Fantasia og skjøv dyna litt til side før hun satte seg ved siden av M.

-          Iallfall ikke når det gjelder Pus Pussefisk.

-          Det var et rart navn. Hva er det Pus driver og pusser på?

M så opp på feen.

-          Når hun har tid til overs, driver hun og rengjør gull- og sølvskatter som ligger på havets bunn. Grunnen til det er at hun liker å speile seg i det blanke metallet.

-          Ellers holder hun på med å plukke vekk smådyr som sitter på andre fisk.

 

-          De store fiskene lar Pus være i fred, og de liker at hun plukker og klyper dem i huden. Selv store fisk som Hake Hai, lar Pus holde på.

-          Siden Pus Pussefisk ikke er særlig flink til å svømme, pleier hun å holde til på samme plassen det meste av tiden. Det er tryggest slik, synes hun, med en pussestasjon hvor andre fisk kommer innom om de vil pusses. Da kan hun selv bestemme om hun vil ha pussejobben eller ikke.

-          Å svømme rundt omkring langt fra bunnen kan være farlig. Det erfarte hun året før. Først trodde Pus at en stor sky skygget for sola, men så var det Baldrian Blåhval som kom innom.

 

-          Pus rakk ikke å svømme vekk før Baldrian åpnet munnen og sugde i seg det som var av vann og smådyr. Det gikk ikke bedre enn at Pus havnet i gapet også. Derfra kunne hun se rett inn i kjempemagen til Baldrian. Der fikk hun øye på reker og mange andre som hadde vært uheldige litt før. Nå var det slutt, det var hun sikker på. Iallfall da Baldrian lukket munnen. Men så blåste han alt vannet ut gjennom bardene for å sile ut det som var spiselig. Da greide Pus å finne en liten åpning og kom seg ut. Det siste hun så før hun svømte ned på bunnen og gjemte seg, var det fryktelige gapet til Baldrian.

 

-          Etter den hendelsen bestemte hun seg for aldri å svømme langt fra nærmeste skjulested på bunnen.

-          En dag slo hun følge med Dykkert Dykker da han kom svømmende forbi. Det fine med Dykkert var at han tok det med ro slik at det var lett å holde tritt med ham. Dessuten var det trygt å holde seg nær Dykkert. Store fisk holdt seg unna. Derfor bestemte Pus seg for at hun ville vise Dykkert en av gullskattene som hun hadde pusset og stelt med.

 

-          Da Dykkert så gullpengene, ble han så glad at han boblet av glede, for det var ikke lett å snakke under vann. Da må man bruke tegnspråk om man vil si noe.

-          Men Pus Pussefisk kunne se at Dykkert ble glad. Hvis hun ser ham igjen, har hun bestemt seg for at hun vil vise ham flere gullskatter.

 

-          Det er ikke mye som er så spennende som å være på skattejakt enten man finner noe eller ikke.

Puss, pass, pute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

 

1001 godnatthistorier - 547. Historien om Målfrid Målebånd

 

547. Historien om Målfrid Målebånd

-          I skuffen med sysaker fant jeg en som var litt sur, sa fru Fantasia og slo seg ned på sengekanten. – Hun hadde ikke vært ute på flere dager, sa hun.

-          Hvem er det, spurte M.

-          Det er Målfrid Målebånd.

 

-          En dag uten å måle er en bortkastet dag, sier Målfrid.

-          Liker hun ikke å ha en fridag eller to? Og hva med sommerferie, spurte M.

-          Nei, hun vil helst måle hele tiden, slik som Må Målerlarve.

 

-          Må måler hvert eneste skritt han tar, men han måler ikke ordentlig slik som Målfrid. Hvert eneste lite skritt er forskjellige fra det forrige og det neste, og Målfrid er litt misfornøyd med ham. Det som er bra, er at han måler hele tiden.

-          Målfrid er så opptatt av å måle at det tok lang tid før hun forstod at når det var måltid, som for eksempel frokost, så var det tid for å spise, ikke måle. Litt irriterende, synes hun, for hun trenger jo ikke spise noe i det hele tatt, så tynn som hun er.

-          Målfrid Målebånd har aldri en kjedelig dag. Bestandig er det noe som skal måles. Idrettskonkurranser elsker hun, enten det er hundremeterløp eller lengdehopp.

 

-          En gang fikk hun beskjed om at hun skulle måle opp et maratonløp. Det tok lang tid for Målfrid. Det var hele 42.195 meter langt og var ikke gjort på en dag. Da hun holdt på med det, tenkte hun på Pheidippides som løp omtrent så langt for to tusen fem hundre år siden da han sprang for å fortelle folk i Athen i Hellas at perserne hadde tapt i slaget om byen Marathon.  Det er da hun er glad for at hun er et enkelt målebånd og slipper å løpe så langt. Ja, hun løper egentlig ikke i det hele tatt. Best liker hun å rulle seg ut når hun skal måle.

-          Målfrid Målebånd blir aldri enig med Stoppleik Stoppeklokke om hva som er best å gjøre i løpekonkurranser. Målfrid mener at når hun har målt opp hvor langt løpet skal være, så er det bare å telle hvem som blir nummer en, to og tre og nedover til sistemann. Stoppleik mener det er tiden som teller. Målfrid kan ikke forstå hvorfor ikke hun har rett, fordi det var løpekonkurranser lenge før det var noe som het klokker. Dessverre er det ikke noe å gjøre med det.

-          I stedet har Målfrid begynt å se opp mot stjernene på nattehimmelen når hun ikke får sove. Der er det mye rart å se. Målfrid har hørt at lyset fra stjernene går med en fart av nesten 300.000 kilometer i sekundet. I løpet av et lysår går lyset 9 460 730 472 580 kilometer, over ni billioner kilometer.

-          Hvor lang tid ville jeg brukt på å måle det, tenker Målfrid. – Det er bra jeg slipper det, og at det er noe som heter lysår.

-          Men nå er der iallfall sengetid, lysår eller ikke, sa feen. – God natt til deg og sov godt.

Billion, billian, billiute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?