878. Historien om Rurik Rur
- Du har sikkert sett Rurik Rur, sa fru Fantasia da hun satte seg ved siden av M. Solfrid Sol hadde akkurat tatt kvelden og Nattleik Natt strakte ut de fløyelssvarte fingertuppene sine.
- Det er han som sitter i fjæra på fjell og steiner og ikke er god å tråkke på, er det ikke?
- Ja, det stemmer og hvem liker å bli tråkket på? Det er nok derfor Rurik gjerne sitter sammen med flere andre i familien når han velger å slå seg ned et sted. Når det flør, vifter han med armene sine. Han vinker og vinker og forsøker å lokke til seg spiselige godsaker som kommer flytende. Noen kaller rur for vinkende engler, men Rurik tror ikke helt på det der med at han er en engel.
- Jeg er Rurik Rur og er fornøyd med det. Dermed basta, sier Rurik. - Andre kan være hva de vil. Engler eller hva som helst annet. Vi i rurfamilien vet hva og hvem vi er og trives med å sitte der vi sitter.
- Vi har bestandig noen å snakke med. Blir vi lei av å prate med naboene, er det alltids noen andre som kommer krabbende eller svømmende forbi. Stein Steinbit er en av dem. Han er litt for stor i munnen etter min smak og jeg liker ikke tennene han. Jeg har flere ganger sagt til ham at burde stikke innom tannlegen for å rette opp tanngarden sin, men Stein bare smiler det bort.
- Du må gjøre noe med det smilet ditt, sier jeg til Stein. Du skremmer vettet av de fleste når du åpner munnen din.
- Jeg er den jeg er, sier Stein. – Akkurat som du. Du hører heller ikke til de vakreste i sjøen.
- Akkurat det må jeg gi ham rett i. Når det flør kan jeg se meg selv i vannspeilet. Jeg vinker til speilbildet og det vinker tilbake.
- Sommeren er en fin tid for oss som holder til i fjæra. Vinteren er verre, særlig hvis sjøen fryser til. Hadde jeg bare kunnet krype ned på dypere vann da, ville alt vært mye bedre. Klok av skade har jeg funnet meg en plass hvor isen ikke kan få tak i meg, men jeg ser altfor mange i familien bare forsvinne for aldri mer å se dem igjen.
- Du skulle hatt ben slik som jeg, sier Kåre Krabbe der han lunter forbi, men jeg vet at det sier han bare fordi da blir det lettere for ham å spise meg. Derfor holder jeg meg i skallet mitt. Jeg har jo sett hvordan det går med krabber når Stein Steinbit kommer svømmende. Da er et ikke trygt å være krabbe. Stein vet at krabbene ikke kan gå forover og bakover, de løper bestandig sidelengs og er lette å fange. Jeg har forsøkt å si til Kåre at han burde bevege seg litt annerledes, men hører han på meg? Nei, han er som de fleste andre og gjør akkurat som han har gjort før. Slikt forstår jeg ikke, men så er jeg bare Rurik Rur, og det er ikke mange som vil høre på meg. Det er litt trist, men slik er det bare, avsluttet Rurik Rur.
Rur, rar, rute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar